Det er rett og slett tragisk å måtte innrømme det. Vi bor altså bare 3km fra stedet hvor norgeshistorien endret seg for 200 år siden, men vi har aldri besøkt stedet. Men takket være Zoe-kirken og Pastor Jan Halvorsen som arrangerte et seminar skulle vi endelig få oppleve det vi lenge hadde snakket om. Jeg snakker om barndomshjemmet til Hans Nielsen Hauge, stedet hvor han ble døpt i den Hellige Ånd en aprildag i 1796. Vi ser nesten bort til Hauges Minde fra der vi bor og vi kjører nesten daglig forbi stedet uten å ta turen bortom.
Noen ganger må man gå over bekken etter vann. Denne lørdagen kjørte vi over til andre siden av Glomma, til Zoe på Selbak og ble der med bibelskolen i en ny flott rød toetasjers buss. Det var ikke så mange som deltok på turen noe som passet oss utmerket.
Det var på dette jordet det hele startet i 1796. Hans Nielsen var ingen stor synder slik vi ser det nå. Han leste flittig i Bibelen og var både døpt og konfirmert, men hans hjerte var ikke med. Men denne aprildagen skjedde det noe som endret hele hans liv. Det skulle gå mange år før han fortalte hva som egentlig skjedde.
“Engang jeg arbeidet under åpen himmel sang jeg salmen: Jesus din søte forening å smake. Da jeg hadde sunget annet vers:
Meg og hva mitt er
jeg gjerne vil miste,
når du alene i sjelen kan bo
– så ble mitt sinn så oppløftet til Gud at jeg ikke sanset meg eller kan si hva som foregikk i min sjel, for jeg var utenfor meg selv. Nå syntes jeg at intet i verden var noe å akte, og angret på at jeg ikke mer hadde tjent den over alle ting gode Gud. Min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig. Det var en herlighet som ingen tunge kan forklare. Ingen kan ta fra meg dette, for jeg vet at fra denne stund var min ånd full av alt godt.”
Det er alltid givende å høre på mennesker som har kunnskap, og er det noe Jan Halvorsen kan så er det historiene om Hans Nielsen Hauge. Uten manuskript og huskelapper dro han fram den ene historien etter den andre om Hauges venner og familie med ulike årstall og detaljer. Man måtte bare la seg imponere av denne mannens kunnskap.
Mens eksperter på Hauge og haugianerne kan dele av sin viten så har Pastor Jan enda et aspekt, nemlig forståelsen av det åndelige livet til Hauge og vekkelsen som preget Norge. Med sin erfaring fra et levende menighetsliv så fikk vi oppleve en helt ny dimensjon i historiene om vekkelsen på 1700-tallet. På forhånd var jeg litt skeptisk til dette. Jeg var litt redd det bare ville bli åndelig prat hvor det ble smurt tykt på med åndelige fraser. Men selv en kritiker som meg lot meg imponere over Jans evne til å kombinere det historiske og det åndelige. Vi fikk rett og slett oppleve en dypere forståelse for hva som egentlig skjedde i vårt land under haugianervekkelsen.
Slik ligger altså Hans Nielsen Hauges barndomshjem. Her vokste han opp sammen med 8 andre søsken hvorav han var den femte i rekken. Det var harde tider og mye nød. Da han var 13 år gammel holdt han på å drukne og de dro ham livløs opp av Glomma. Med livredning og bønn overlevde han, men denne hendelsen preget ham senere og han gikk inn i tider med tunge religiøse grublerier. Han prøvde å leve rett, men fikk ikke noe gjennombrudd i sitt kristenliv før aprildagen som skulle forvandle både han og hans omgivelser.
Etter opplevelsen på jordet tok han med seg sine to søstre og viste dem den nøyaktige plassen hvor han hadde fått opplevd Gud. Hva han fortalte dem vet vi ikke, men begge søstrene ble omvendt samme dag og de støttet senere Hans Nielsen i hele hans virksomhet.
Man får en spesiell følelse av å komme inn på gutterommet på Hauges gård. På veggen henger det en tavle:
Jeg er hos Gud i nåde. Hvad skader verden mig.
Om den en stund får råde og stenger mig min vei.
Hit til dette rommet kom Hans Nielsen etter den sterke ånds og kallsopplevelsen 5 april 1796. Hans mor var overrasket over å finne ham på gutterommet.
-Sover du i vårtiden Hans Nielsen? spurte hun.
-Det er vårtid i Guds rike, svarte Hans Nielsen.
Han voktet seg vel for å sove på dagen. Dovenskap ble nemlig ansett å være en alvorlig synd på denne tiden og dette visste han godt. Men nå var en ny tid begynt på Hauge gård. I de neste ukene ble det ikke mye søvn på Hans Nielsen. På det meste så sov han 2 timer og en revolusjon var skjedd i hans indre menneske.
Kjøkkenet eller dagligstuen var akkurat slik man tenker seg ut fra bilder og beskrivelsen fra 1700-tallet. En stor gryte henger over ildstedet og foran vinduet står et bord hvor familien samledes. Barna på gårdene i Norge hadde lite skolegang. Det fantes ikke skoler og bare noen få uker i året kom det omreisende lærere til gårdene og ga barn og unge litt undervisning i lesing og regning. Hans Nielsen var imidlertid flittig og leste alt han kom over og konfirmasjonen tok han meget alvorlig. Men hans åndelige gjennombrudd kom altså først da han var 25 år gammel.
Her er en vogge som Hans Nielsen og hans søsken etter all sannsynlighet har ligget i som barn. Familen fikk ti barn, men bare ni vokste opp.
Man mener det var ca. 900.000 mennesker i Norge under Hans Nielsen Hauges tid.
Hauges personlige og naturlige appell var meget virksom. Han traff folk hjemme. “Jeg fant at det forunderlige skjedde at når jeg talte med noen og var hjerteglad så gråt de som hørte på. De sa at de ønsket å bli som meg for jeg syntes å være så enkel. Jeg fant at det måtte være en Guds kraft i det enkle forkynnerord som Paulus sier i 1. Kor. 1,31. Men når mennesker spottet og foraktet Guds ord og ikke ville forbedre seg, da gråt jeg. Det såret mitt hjerte hver gang jeg hørte bannskap, misbruk av Guds navn, unyttig tale, trette og drukkenskap, løgn, bedraget osv.”
Bygdevekkelsen var i gang. Med en nærmest ufattelig arbeidsinnsats hadde Hauge i løpet av to måneder både deltatt på arbeidet på farsgården, startet en omfattende bygdevekkelse, hjulpet mange søkende mennesker i sjelesorg, gransket Bibelen og så skrevet en bok.
Ryktene spredte seg fort rundt i bygda. Noen prøvde å få han til å slå fra seg den følelse, tro og ild som brant i hans indre og isteden slå inn på en middelvei. Hva kunne en ulærd bondegutt makte mot en vantro verden? “Jeg kom i tvil på om det noensinne kunne bli noen sannhetserkjennelse hos menneskene, for de fleste foraktet mine ord og hånte meg. En del var likegyldige, og få var de oppriktige… Da ropte jeg til Gud og gråt så kraftig at tårene bare strømmet ut. Jeg ba Herren ta denne tunge plikt fra meg og isteden sende en biskop eller en annen av høy rang. Slike ville kanskje folk høre på, men meg aktet de ikke selv om jeg hadde bedt som i Jesaia 6: Send meg!”
Det gikk så langt for Hauge at han ba Herren om å få dø. “Men da lød det meget tydelig i mitt indre: Vil du dø nå, så har du for framtiden tjent synden. Du skal isteden bringe meg salighets frukt.
Sengene på den tiden var svært korte. Selv om gjennomsnittshøyden på folk var vesentlig lavere enn idag måtte man likevel sitte å sove i de små sengene.
Året etter aprilvisjonen dro han så ut på sine første reiser. I løpet av 8 år vandret han gjennom nesten hele landet. Hans virkeområde strakte seg fra Tromsø i nord, til Danmark i sør. Bortimot overalt hvor han kom, forkynte han omvendelse og opprettet lokale vennefelleskap. Den lengste reiseruten han var på tok 15 måneder. Da vandret han 7000 km, for det meste til fots. Selv sier han: “Det er ubeskrivelig hva for sorg og glede, arbeid og våke jeg hadde i denne tid. Mange netter sov jeg ikke mer enn 2-3 timer. Når jeg var på reise langs veien, så fulgte mange med for å snakke med meg. Var jeg i hus så strømmet mange til”. Han holt opptil 4 møter pr. dag. Søndagene gikk han trofast i kirkene, men etter gudstjenesten holdt han mer enn en gang friluftsmøte med allmuen på kirkebakken. Ellers hadde Hauge en god praktisk sans og ga mange nyttige råd.
Mange av brevene som Hauge skrev på sine reiser er bevart og ligger nå på det lille museet i Hauges barndomshjem. Bare på årene 1800-1804 startet Hauge 30 bedrifter og innen 1850 hadde haugianerne startet over 1000 bedrifter i Norge. Flere av disse drives fortsatt. Cappelen, Bjølsen Valsemøllen og Grøndalen som trykket den første norske bibel 10 år etter Hauges død, er alle kjente navn på bedrifter i Norge.
Graalum gård var et av de første steder hvor Hans Nielsen holdt møte. Når Hauge kom til et nytt sted hadde ofte ryktene gått på forhånd om at han var i anmarsj. Mens prestene var imot ham så var bøndene meget åpne for budskapet til Hans Nielsen. Ofte sto de oppstilt på gårdsplassen når han kom. Og Hans tok seg tid til å hilse på alle og ga dem et lite vers eller en liten hilsen. Denne lille setningen eller bare blikket hans gjorde stor virkning. Kraften denne mannen hadde med seg gjorde at bøndene og småfolket ofte brast i gråt da han hilste på dem, og på kvelden kom de på møtet og omvendte seg. Dette skjedde på gård etter gård hvor han vandret.
I Hallingdal hvor Hauge ble arrestert, ville lensmannen en gang holde moro med den “hellige” predikanten. De sendte ei beryktet jente inn i arresten for å friste han. Men hva skjedde? Den hellige mannen så henne i øynene, talte noen ord, og dermed brast hun i gråt over sine synder. Men lensmannen hadde en reserveplan i bakhånden.
Inn i arresten kom en lystig ungdomsflokk med spillemann og begynte å danse. Lensmannskona tar Hauge i handa og byr han opp til dans. Jo, han skal nok danse bare spillemannen vil spille den rette tonen. Så legger han med sin varme, brennende stemme ut som forsanger på salmen “Nå bør ei synden mere med makt og herredom uti mitt kjød regjere, men daglig kastes om!” Sangen stiger mektig og gripende i rommet. Hauge kommenterer selv virkningen slik: “Lensmannskona slapp handa mil og dansen stanset. Jeg derimot leste og talte til de tilstedeværende slik at spillemannen og de andre begynte å ynke seg over meg fordi jeg ble behandlet slik. Andre gråt og ønsket de var som jeg.” – Helligåndens kraft kan sannelig skjære igjennom og beseire all ugudelighet!
Vekkelsen startet 5. april 1796, mens Norge ennå var et fattig u-land, og nådde i løpet av få år nesten alle landets bygder. Det er anslått at han tilbakela over 15 000 km til fots på de 8 årene han fikk virke, så hvis noen skulle finne på å følge i hans predikantrute så vil de få det travelt! Hauge ble landets første store folketaler i moderne tid. Dette dannet et viktig grunnlag for en dyptgripende åndelig, økonomisk og sosial forandring som senere kom hele landet til nytte.
Familien Hauges gamle hus er ikke i alt for god stand. Jan påpekte at det burde vært gjort mye mer for å bevare og presentere stedet. Et nybygg er imidlertid reist i nærheten. Her er det et menighetsbygg som også kan leies som selskapslokale.
Pastor Jan Halvorsen brenner etter å formidle historiene om Hauge og hva Gud gjorde for ham på 17 og 1800-tallet. Nå er Jan leder for en stor menighet ikke langt fra Hauges Minde, men det er altså på andre siden av Glomma. Jan har skrevet en flott bok om Hauge, men nå er alle eksemplarene solgt. Jeg hadde imidlertid med meg et ekspemplar som Jan villig holdt fram slik at jeg kunne ta bilde av ham foran hjemmet til Hauge. Man kjenner virkelig historiens sus på dette stedet like utenfor Fredrikstad.
Hele 400 mennesker var samlet i dette huset i Gamlebyen i Fredrikstad i februar 1797, under et år etter Hauges opplevelse på jordet. Husets eier Niels Bærsø ble senere haugianernes leder i Fredrikstad.
Det var en glød i Hauges forkynnelse som hadde sterke virkninger. Han sier selv: “Det var som en ild i meg så jeg ikke kunne tie. Spesielt når mange kom. Da hendte det at jeg selv ikke riktig oppfattet hva jeg sa, for følelsen drev meg. Når jeg siden tenkte etter om jeg talte rett, så måtte jeg spørre de mest opplyste vennene om min tale. Ikke bare disse, men også mine motstandere tilsto at jeg talte grundig og fulgte Kristi lære.”
En av de første arrestasjonene var i Fredrikstad. Der fikk han høre at soldatenes grovheter og forbannelser nok skulle bringe han på andre tanker. Men tvert om: “Jeg kom i tale med soldatene, og noen av dem begynte å komme i tanker ved mine ord slik at de gråt over sine synder. Andre derimot ble mektig vred og truet med å plassere et trestykke i munnen min for å stoppe den samt binde og slå meg. Jeg sa at slik hadde jeg aldri sett at noen ble behandlet. Det ble da heller ikke noe av. Men de kastet meg i et hull kalt Buret. Der sang jeg, og soldatene hørte på med bevegelse.”
