Category: Ekstrem Kristendom

Dansk Maran Ata rap

Dansk Maran Ata rap med trekkspill må kunne betegnes som en meget spesiell stilart. Som du ser av klippet så mangler det ikke på innlevelse og frimodighet. Opptaket er gjort i Randers en kveld i mars 2005. Klikk på bildet for å se video’n.

Indisk Maran Ata rap

Dette videoklippet er faktisk fra et kjempefint møte en mandag kveld i Madras i India. Vi var litt nervøse for de hadde annonsert at det skulle være helbredelsesmøte med både tegn, under og mirakler. Verken jeg eller min polske venn var noen helbredelsespredikanter, men det ble likevel et kjempefint møte der i annen etasje i et bolighus i sentrum av millionbyen Madras. De fleste på dette møtet kom fra katolske menigheter, men nå var de frigjorte og priste Gud på en mektig måte. De ba og sang meget heftig. Selv syntes jeg musikken minnet nesten om rap-musikk, så derfor fikk den plass her på denne siden.

Maran Ata rap

Jeg har alltid sagt at om jeg noen gang skulle få sjansen til å komme til USA så skulle jeg verken besøke Jimmy Swaggart, Benny Hinn eller noen av de store evangelistene. Nei, jeg ville besøke en liten menighet med noen enkle sorte mennesker som priste Herren. Forrige uke var plutselig dagen kommet.

Jeg sto i New York for første gang. Skyskraperne hang over meg på Manhattan. Jeg hadde en dag i New York. Det var bare å stå opp kl 07 på morgenen, droppe frokosten og komme seg ut. Jeg hadde fått noen tips i resepsjonen på hotellet. Bare et kvartal unna lå Times Square Church hvor inntil 3000 mennesker samler seg til 3 møter hver søndag. En veldig fin menighet i nydelige lokaler i hjertet av New York. Flott sang og forkynnelse der, mange blir frelst og menigheten driver en utstrakt hjelp til narkomane i flere land. Men jeg ville holde mitt løfte denne morgenen. Jeg ville på et møte med gospel og sorte brødre og søstere.

Etter å ha sett ground zero, stedet der de to høye tårnene hadde rast den 11. september, bar det med undergrunnstoget til Harlem. Det var morgen så det var ikke så farlig i dette distriktet slik det er om kvelden. Litt forvirret kom jeg meg ut av toget og opp i gatene i Harlem. Jeg fant raskt lokalet til en baptistmenighet som bare lå noen kvartaler unna. I dette distriktet er det veldig mange menigheter som har møte på søndag formiddag.

Hadde menigheten jeg søkte frie møter?
Ville jeg like meg?
Og hva med turistbussen som kjører folk til nettopp denne kirken?
Ville det bare være overfladisk show?

Jeg forsto med en gang at dette var stedet for meg. Det var ca. 300 mennesker i en veldig bred sal med trebenker. Høytalerne var montert bakerst i salen mot plattformen. Lyden var litt grøtene, men det var fullt trøkk med Hammond orgel, elgitar og bass. Et stort kor med hvite drakter kom marsjerende inn. Atmosfæren var til å ta og føle på. Jeg fikk utlevert et program over hva som skulle skje denne formiddagen. De hadde en liturgi, et program, men for en frihet det var på dette stedet.

Jeg gråt i over 2 timer. De sang inn til hjerte på meg. Jeg har ikke følt meg så liten siden jeg ble frelst. De sang;
“In spite of the circumstances, in spite of my condition……I will stand, I will stand….untill you come….”
Det tok helt av. Jeg kjent det begynte å rykke i hele kroppen. En dame reise seg:
“We have to serve the Lord…eeh…Halleluja.eeh…serve him eeeh…halleluja..eeh.. Preach it!!! Preach it!!!”
Koret med lange kjoler slapp seg løs. En stor neger i salen kommenterte alt og reiste seg og klappet og ropte med jevne mellomrom.

Turistene på ytre side hang ikke med. Japanerne på siden av meg så ut som de hadde falt ned fra månen. De to damene like ved meg som digget musikken falt av lasset. Her var det Ånden som tok over. Etter en halvtime kom turistbussen igjen og hentet turistene. Jeg var nærmest alene med de “innfødte” i denne gamle menigheten fra 1935. De holder fast ved sine tradisjoner, men hvilke herlige tradisjoner. Den unge damen bak meg søkte seg ut fra benkeraden. Jeg tenkte at kanskje hun måtte på do eller noe, men da hun kom ut i midttraden slapp hun følelsene løs. Hun steppet og danset i et voldsomt tempo. Guds kraft på innsiden måtte ut. Hun måtte gi alt for Herren. Vaktene passet litt på, men hun gikk rett på benkeraden. Hun skadet seg ikke, hun danset av full kraft med hendene på ryggen. Menigheten var med. Dette var godt, dette løfter. “Praise him! Praise him!, Glory! Glory!”.

Misjonsofferet skulle tas inn. Men det var ikke penger, det var mat. Alle hadde med seg hver sin pose med hermetikk, kaffe, cola etc. Det ble en hel haug med mat. Misjonsmarken var ikke langt unna. Den var like utenfor i gatene som bar navn av Malcolm X, Luther King og andre kjente borgerrettsforkjempere. De sorte har fått sine rettigheter. Men de fattige i Harlem har det ikke enkelt. Mange har mistet jobben og det er lite sosiale rettigheter slik vi kjenner fra Norge. Menigheten skulle nå starte med bønnemøter. Det var på tide å søke Herren nå. År 2002 ville nok bli et vanskelig år.

Det var skriftopplesning før prekenen, men det ble ingen preken. Det gikk rett over i ettermøtet. 2-3 personer gikk fram til forbønn. Jeg satt ned på benken og følte meg fattig. Plutselig ble jeg omfavnet av to store armer. Den høye broderen hadde kommet bort til meg. Jeg klemt rundt ham og gråt. Han trøstet meg:
“Its gonna be alright…alright..eeh….alright….”
Han tok hendene rundt hodet mitt. Jeg var åpen for Herren og begynte å be.
Han ropte det ut:
“Tell him about it!!!, Tell him about it!!!Tell him about it!!!”
Han dro meg fram til første benk. Jeg knelte ned og de ba for meg. Jeg fortalte kort i mic’en at jeg var første gang i NY og at jeg “felt the Spirit today”. Alle klemte og hilste på meg etter møtet. Det var en utrolig varme i fra disse ukjente brødre og søstere. Jeg måtte endelig komme igjen. “You really got something today brother!”
Kollegaene mine forsto at jeg hadde opplevd noe. Jeg hadde vært i nærheten av Guds Kraft. Det gjør noe med en der inne. Det blir liksom så mye enklere å vitne. Det går liksom av seg selv. Hvilken Gud vi har.

Vi hadde reist til London sammen med en del ungdommer for å være med på ungdomskonferansen som ble arrangert av Miracle Church of God in Christ i Bedford i England. Vi fikk oppleve noen utrolig fine møter som kanskje utenforstående vil karakterisere som “helt vilt”. De fleste i menigheten har røtter fra Karibien og derfor er sangen og musikken inspirert fra deres kultur. Lørdag hadde de leid en hall utenfor byen og her sparte man ikke på følelsene.

Se klipp fra sangen på lørdagsmøtet.

Ikke alle ungdommene som var med på møtene var kristne. En ung jente som satt ved siden av meg hadde bestemt seg for ikke å bli frelst på denne turen. Hun ville ikke la seg overtale hadde hun bestemt seg for. Ingen maste på henne, men atmosfæren i ettermøtet på søndag ble meget sterkt. De sang Yes Lord, Yes Lord om og om igjen mens de hoppet og danset. Flere danset så de nærmest besvimte, de måtte bæres ut. Det var nesten umulig å ikke bli revet med i de heftige rytmene. Den unge jenta ved siden av meg var overhode ikke vant til slike møter, hun hadde bare vært på noen gudstjenester i statskirken hjemme. Hun sang med “Yes, yes Lord” mens hun hoppet opp og ned med armene i været. “Nå synger hun snart Jesus inn i hjertet”, tenkte jeg. “Nå bør du gå fram og ta imot Jesus” sa jeg til henne litt senere. Hun gikk da fram og fikk oppleve det største et menneske kan oppleve, nemlig frelsen i Jesus Kristus. Normalt skulle man tro at et slikt møte ville skremme livet av ikke troende, men det skjedde altså ikke. Den unge jenta fikk oppleve noe denne kvelden. Det skjedde flere detaljer med henne denne kvelden. Hun fikk oppleve at Gud brydde seg om henne.

Se og hør sangen i ettermøtet på søndag.

Denne broderen holder ikke følelsene inne.

I Nairobi i Kenya er det mange slumområder. Et av de nyere slumområdene heter Dandora. Dandora er delt inn i flere avdelinger hvor folk bor under for oss uverdige forhold. Vi ankom Dandora med bil en søndag kveld mens mørket senket seg over det kriminelle området.

Denne menigheten ligger i utkanten av Dandora slummen. Slumområdet vokser stadig ettersom nye mennesker flytter inn til storbyen. Få har jobb så det er stor fattigdom. Men heller ikke her er det gratis tomter. Modermenigheten Embakasi hadde greid å samle inn 2000 kr for kjøp av denne tomten.

Mens vi koser oss i våre flotte kirker samles de fattige i Dandora i dette møtelokalet. Taket er det eneste som er i orden. Vegger mangler i kirken. Men likevel samles vennene til møte her.

Pga tyveri så tar man med seg stolene hjem etter møtene. Pastor Solomon Mwalili står her inne i det tomme lokalet.

Som du ser så er det stor aktivitet i den lille menigheten. De er nå 30-40 medlemmer, men potensialet er meget større i dette folkerike området.

Pastoren Michael i Dandora kom løpende til møtelokalet da han hadde fått beskjed om at vi var kommet. Vi forsto at han har hatt en strevsom jobb som pastor i denne menigheten. Han er fattig selv om han har en dress. Pastorene er alltid godt kledd i Kenya.

Gatebarnsenteret i Embakasi. Denne bygningen er reist med støtte av NORAD. Til venstre ser du noe av kirken. Dandora menigheten er en utpost av Embakasimenigheten.

Samsom Kisemei er masai. Han bor like utenfor Embakasi når han er i Nairobi. Her er det søppel og kloakk lik de fleste steder i denne storbyen

På markedene i London er det stor aktivitet og alt mulig blir solgt til varierende priser

Midt på Portobello Road på markedsdagen fant vi noen kristne som hadde friluftsmøte. Disse var fra Peru om jeg ikke husker feil. Mannen som preket hadde en hvit tavle som han tegnet på mens han preket. På denne måten fikk han illustrert evangeliet på en enkel måte.

Når noen stanset opp var en av damene raskt på plass for å forkynne evangeliet ut ifra bibelen.

På Oxford Street fant vi en litt mer ytterliggående type som ikke sparte på kruttet. Dette må vel være en moderne “domsprofet”. Budskapet vakte ettertanke hos oss.

“Jerusalem, Jerusalem hvor ofte ville jeg ikke samle dere….., men dere ville ikke.”

Vår mening med reisen var å besøke denne vestindiske menigheten i Brixton.

På møtet var det nesten bare sorte bortsett fra oss. Vi sitter her i salen, men er nesten ikke synlige annet som en hvit prikk i bildet.
I salen var det stor stemning under forkynnelsen av Guds Ord.

Når kollekten tas opp kommer alle fram for å legge pengene i en boks. Her ser vi at predikanten er ekstra blid og fornøyd.

Predikanten Dr Hezekia Farrell var en meget dynamisk forkynner. Når han kjente Guds Ånds inspirasjon hoppet han bortover på et ben, eller han gjorde noen voldsomme rykninger. Noe slikt hadde jeg aldri opplevd før. Budskapet hans var kraftig og radikalt. Noen herlighetsteolog var han iallefall ikke.

Men den sorte broderen kunne også synge. Han hadde en voldsom stemme og sangen gikk rett inn til hjertene våre.

Under den emosjonnelle forkynnelsen falt plutselig ei ung dame. Her blir hun delvis fakket av mine svigerforeldre. Forkynneren prøvde å roe gemyttene, men under prekenen brøt allikevel jubelen løs.

Mot avslutningen av møtet kom sekretæren fram med en sort kappe. Dette syntes vi var meget merkelig. Det var imidlertid ikke noe mystisk med denne kappen. Det er nemlig slik at broder Farrell svetter så enormt mye under prekenen at han blir kald i ettermøtet. London er faktisk kald for ham. På sitt hjemsted hadde en gammel dame sydd denne kappen til ham og etter dette har han alltid brukt denne sorte kappen.

I Naxos var det mange katolske kirker, men bare en evangelisk (ikke-katolsk) menighet. Dette var pinsemenigheten, Assembles of God. Vi tenkte at på dette stedet sitter det sikkert bare 2-3 eldre søstere fra en vekkelse som aldri har vært her. En hører jo ikke akkurat ofte om italienske pinsevenner hjemme. Vel, vi sto tidlig opp søndag morgen og fant vår vei gjennom smug og under jernbanen før vi fant lokalet. Vi ble overrasket over alle menneskene som strømmet til lokalet denne morgenen.

Pinsevennene på Sicilia er nok mer konservative enn det vi finner hjemme. Her hadde alle hvit sja over hodet når man ba. Dessuten så satt alle kvinnene på venstre side i menigheten, mens mennene satt til høyre. Slik var det også i norske frimenigheter for 100 år siden

Sangen og musikken var enkel. Man spilte en enkel gitar ved siden av orgelet. Men alle sang med og priste Herren.

Predikanten forkynte på italiensk, men ved hjelp av en innfødt som nå bodde i USA fikk vi oversatt det viktigste.

I nesten hver eneste av de små landsbyene på Sicilia så er det en pinsemenighet. Menighetene er ikke store, men de er mange. De har også sine problemer å slite med i dette katolske landet. Men nå er det ikke så stor forfølgelse lenger og mange ungdommer fra katolske miljøer kommer til møtene og opplever frelsen. Det var veldig mye ungdom på møtene. Vi fikk også vite at Sicilianerne ikke var veldig flinke til å gi i kollekten. Om dette skyldes fattigdom vet vi ikke, men de hadde visstnok problemer med å få lønnet pastorene sine i disse små menighetene.

“Amerikaneren” var oppvokst i menigheten på stedet. Nå hadde han vært heldig å fått kjøpt seg et hus som han brukte som feriebolig. Her viser han fram sin eiendom og vi ble også buden på lunsj på skikkelig italiensk vis.

Kona var også italiener og de hadde mange trær i hagen. Et av trærne var et fikentre som vi kjenner fra bibelen.

Fersk fiken smakte meget godt. Dette var en helt ny opplevelse.

Gammeldags vekkelse i Menigheten Drammen

Det har ikke gått mange sekunder ut i sangen før broder Arne reiser seg i åndens kraft og danser rundt mens han klapper i hendene.
”Før var jeg bundet, ja, jeg var helt stiv” sier Arne da jeg snakker med ham like etter møtet.
”Nå reiser jeg meg som et vitnesbyrd for makter og myndigheter.”

Det er et voldsomt liv i salen og alle synger med.
Jerusalem, med perleporter klare.
Det svinger virkelig godt. Inntrykkene er mange og det er tydelig at ingen holder følelsene tilbake i Menigheten Drammen.

Det mest utrolige er den eldre gitaristen som spiller elgitar i det lille koret. Hans høyre hånd går som en hjulvisp mens den venstre vandrer opp og ned gripebrettet på gitaren. Etter selv å ha spilt gitar i mange år blir jeg nå bare sittende å måpe. Med et ubeskrivelig utseende og et blikk som lyser av energi tryller han fram toner som jeg ikke har hørt siden jeg var på mitt første og eneste Åge-møte i 1978.

Damene i koret synger av full hals mens de rekker hendene i været i lovsang til Jesus.

”Jeg ble frelst i mars, men er nå døpt i både vann og ånd”, sier en yngre mann mens han pent spør om han kan synge en sang.
”Før spilte jeg piggtråd musikk i et Heavy Metal band, men nå har jeg laget en sang om Jesus”.
Den nyfrelste broderen synger sin sang mens forsamlingen lytter til den selvkomponerte teksten.

”Herlig” roper Bjørn Larsen og muntrer opp de nye på veien.
”Vi har en til her, Robert, kom fram” sier Bjørn.
Robert er en ung gutt som nettopp har kommet med i møtene. Han forteller meg at han er lutheraner. og har lest mye teologi. Men nå er det helt nye toner fra Robert. Det bare to måneder siden han kom til menigheten. Han er nettopp blitt døpt og er nå på alle møter. Robert forteller at han syns det er synd at det ikke er møte igjen før på onsdag. Han er helt hektet på disse møtene. Bjørn drar i trekkspillet og synger av full hals.
Skriftenes Jesus kom inn i mitt hjerte. Skriftenes Jesus i ordet befalte. La deg begrave med rikelig vann. Begraves i dråper det går ikke an.

Det er denne åpenheten og dette storsinnet som vi er mest imponert over. Her er man ikke ute etter å finne feil. De nyfrelste blir nærmest båret fram av godhet og kjærlighet. Men det er ikke bare de nyfrelste som blir godt tatt imot. Vi fra Fredrikstad får utallige klemmer fra både brødre og søstere.

Bjørn og Arne forteller at de startet møtene sommeren 1987. Vi var på Vekkelsessenteret i Fredrikstad. Dere hadde møter på speiderhuset der og vi ble så inspirert at vi startet opp med møter i Drammen. Det var nok ikke så mange som så noen framtid i disse møtene med disse gamle Maran Ata vennene i den første tiden. Men Gud ville det tydeligvis annerledes. Nå kommer ungdommer også til møtene.

Jeg legger merke til en ung jente nede i salen. Hun smiler fra øre til øre. Det er tydelig at hun er med på noe ekstraordinært. Alle som er i lokalet føler det samme. Disse møtene på Steinberg er noe helt utenom det vanlige. For noen dager siden hadde jeg pratet med en evangelist fra en annen sammenheng. Han fortalte meg at han reiser til Drammen for å få inspirasjon og oppmuntring. Noen kjører over 10 mil hver vei opp til tre ganger i uka for å oppleve disse møtene. I dag er det 60-70 mennesker i salen. Noen har kommet helt fra Sørlandet denne kvelden.

En middelaldrende dame er rørt til tårer. Hun har kreft og ingen regnet for et år siden at hun fortsatt skulle være med i møtene. Selv er hun mest opptatt av familien sin. De er enda ikke frelst, men de har nå kommet på møtene, eller var det bursdagen hennes de hadde vært på? Man skiller visst ikke på bursdager og møter i Drammen. Det er full fest i lokalet uansett.

Han er med han er med hvilken trøst.
Den liflige sangen lyder i lokalet. Selv sitter jeg på første rad og prøver å notere ned noen av inntrykkene fra dette møtet. Men dette er ikke lett å notere noe som helst i dette spetakkelet. Gulvet hopper opp og ned av de veldige bevegelsene i møtet. Selv metallstengene på tvers i taket svinger nå i takt med musikken. Han er med for han har oss gjenløst. Gitaristen er nå inne i en veldig gitarsolo av det virkelig gamle slaget. Halleluja-ropene runger mens søstrene svinger seg i dansen. De fleste tror vel jeg noterer til prekenen, men på Steinberg er det egentlig unødvendig å ha notater i det hele tatt. Åpner man munnen så blir man løftet fram av denne positive forsamlingen.

”Folk er så redd for djevelen i disse dager. Men jeg frykter ikke djevelen, jeg frykter Gud. Djevelen mistet tennene på golgata.” sier Bjørn. ”Du mister den religiøse fasaden om du kommer inn på disse møtene”.

Noen innviklede teologiske utlegninger får man ikke servert i Menigheten Drammen. Her er det bare det gamle og enkle vitnesbyrdet om Jesus som gjelder. Og disse enkle, liflige og uhøytidlige tonene samler folk.

I ettermøtet strømmer folk fram med alle slags behov. Og at bønnen virker er det ingen som tviler på i denne forsamlingen. Vennene har nemlig opplevd mange overnaturlige ting etter de har bedt troens bønn. Jesus er sannelig i går og i dag den samme. Det tales i tunger, danses, jubles og synges høyt i ettermøtet.

De fem søstrene på kjøkkenet vandrer ut og inn mens de koker kaffe og forbereder bespisning av de tilreisende. Når Svein Åge reiser seg for å ta bilde av dem smiler de ekstra, holder rundt hverandre, og gynger fram og tilbake i takt med musikken. Nok en jubelkveld er over.
Kan det komme noe godt i fra Steinberg?
Kom og se!