Verdon Canyon er noe av det mest spektakulære man kan se i Europa. På den greske øya Kreta hevder man at Samaria kløften er europas lengste kløft, men dette stemmer ikke. Verdon Grand Canyon er lenger, den er faktisk 21 km lang.
Verdon Canyon is one of the most spectacular places in Europe. The Samaria gorge on Crete is claimed to be the longest gorge in Europe, but this is not true. The gorge of Verdon is longer, 21 km long.
I bunnen av kløften renner elven Verdon. Lenge var deler av kløften helt ukjent. Først i 1905 klarte E.A. Martel å utforske hele kløften og allerede i 1918 anla man en sti der hvor Martel hadde vandret. Siden har denne stien som går delvis langs vannet mellom de merkede punktene på kartet, blitt kalt Martel stien eller Martel path på engelsk.
For 15 år siden hadde vi sett sydsiden av kløften fra bil. Siden den gang har det vært min drøm å engang gå igjennom hele kløften å se denne storslåtte naturen på nært hold. Denne gangen skulle det lykkes. Jeg skulle endelig få mulighet til en kløftevandring i Europas største kløft sammen med familien.
E.A. Martel was the first to carry out a complete survey of these gorges in 1905. Few years later a path was marked at the places i went. This was named the Martel path. It was now 15 years since we saw this place from our car on the south side. Since then it’s been my dream to walk through the gorge and look at this remarkable nature.
Ingen av oss var spesielt godt trent. Men likevel så valgte vi å trå til med denne fysiske aktiviteten. Et diagram som viste høydeforskjellene på turen sto ved Point Sublime hvor vi startet. Vi gikk altså fra øverst i kløften og sydover dvs. fra høyre på bildet og mot venstre- Som du ser går stien mye opp og ned og den avsluttet for oss med en meget bratt og lang stigning opp til La Malin.
None of us was trained for this exercise, but we still took the change to walk the 17 km from Point Sublime to La Maline. The diagram shows the height differences on our walk down the gorge.
Etter å ha parkert bilen ved Point Sublime startet vi vandring. Vi bodde ved kysten i Frejus, men det var bare ca 2 timer å kjøre til Verdon. Den trange Samson korridoren var det første vi møtte på Martel stien.
We lived in a house in Frejus, but that was only two hours driving to Verdon. The narrow Samson corridore was the first we met on our walking on the Martel path.
Her er noen av plakatene og informasjonstavlene som vi så underveis. Selve Martel stien var merket med en horisontal hvit og rød strek. Det var ikke vanskelig å finne fram.
Plakatene fortalte oss at gjennomsnitts tiden for å gå Martel stien var 7 timer. Vi regnet med å bruke en del lenger tid siden ingen av oss var trenet til dette.
Several signs and posters was on the path. We were not trained for this so we had to calculate some extra time. 7h hours was the scheduled waliking time for La Maline.
Dette er den gamle stien gjennom Samson korridoren. Vi benyttet ikke denne. Her er det meget farlig å gå.
This picture taking from an opening in the tunnel shows the old path through the Samson corridore. We did’nt walk here. This path is very dangerous.
Isteden har man hugget ut 3 tunneler slik at man kommer fram langs Verdon elven. Likevel hang det plakater med kraftige advarsler om at dette var en meget krevende løype og at man ikke har noen muligheter for å avbryte turen når man først har kommet midt ned i kløften. Det finnes faktisk ingen annen vei opp utenom Martel stien. Den siste tunnelen var delvis full av vann og dette skapte litt problemer for oss. Vi hadde med oss lommelykt og denne var helt nødvendig i de kilometer lange mørke tunnelene.
A safer way was through these tunnels. We walked through 3 of them. Once you start walking this route its no short cut to esacape from the path. You simple have to walk the whole way. High mountains was surrounding us. The last tunnel was partly filled with water and that made it a little difficult for us. We were happy that we brought a torch with us.
Turen skulle vise seg å være meget variert. Noen steder var det åpent slikt som her, mens andre steder var det frodig mens stien var dekket av grønne trær. Noen steder var det sol og varmt, men de fleste steder var temperaturen svært behagelig. Dette til tross for at tidspunktet var slutten av juli. Noen steder var det lyst og sommerlig, men bare sekunder senere gikk stien plutselig inn i skyggen av fjellet og man fikk en hel annen følelse. Og midt i tunnelene var det mørkt og kaldt.
It was a lot of variation in the nature. Some places was open like this, but other places was more overgrown by threes and bushes. Some places was sunny and hot while others was dark and cold. So all the way everything was rapidly changing giving us a different feelings as we went further on the Martel path.
Bilder kan aldri gjengi følelsen av å være omsluttet av slike fjellvegger som vi opplevde i denne kløften. Nederst i kløfta varierte bredden mellom 6 og 100 meter. Øverst var avstanden mellom klippene mellom 200 og 1500 m. Dybden i kløfta varierer mellom 250 og 700 m.
Pictures can never show the feeling we had while we walked surrounded with these high mountains. The with of the gorge varies from about 6 to 100 m (20 to 320 ft.) and at the top of the cliffs from about 200 to 1500 m (650 to 5000 ft.). The depth from the edge of the plateau varies from about 250 to 700 m (800 to 2500 ft.)
Vi fulgte Verdon elven hele veien, men vi var helt nede ved elvebredden bare noen ganger. Som regel lå elven utilgjengelig under oss der vi gikk på stien langs den bratte fjellveggen.
We followed the river all the time. A few times we were down to the riverside, but most of the time the river were flowing under us as we followed the narrowed path on the mountain sides.
Etter drøye to timers vandring tok vi vår første skikkelige pause. Tidligere hadde vi bare hatt noen korte stopp for å ta bilder eller for å plastre såre føtter. Vi møtte endel andre vandrere også, men det var ikke veldig folksomt i kløften. Men mange stanset her på dette fantastiske stedet. Vi hadde med oss mat og drikke, men vi var usikre på hvor mye vann vi måtte ha med. Vann er tungt å bære, men man kan ikke risikere å råke opp for vann nede i kløfta.
After more than 2 hours walking we took our first real break. We had earlier just had some small breaks to fix our feets etc. We met some people, but the gorge was not very crowded this day. We didn’t take the risk to drink from the river so we had to carry a lot of water on our journey through the gorge.
Vi passerte den ene perlen etter den andre. Her sitter jeg og koser meg med en fantastisk utsikt. Kameraet fikk dessverre bare med seg noen glimt av den storslåtte naturen. Over meg var det enorme fjellvegger.
We stopped at many beatiful places.
Langs stien passerte vi en rekke huler. Denne hulen benyttet flere som toalett. Det var nemlig ikke lett å finne en avsides buske under denne delen av stien. Stien var som regel bratt og smal uten avstikkere.
Along the path we passed many caves. Some people used this cave as a toilet. It was not easy to find a three on a lonely place since the path was so narrow and the hillsides so heavy.
Etter matpausen steg stien ganske høyt igjen og dermed fikk vi et flott overblikk over deler av terrenget vi hadde gått igjennom.
After the break the path went high again and we got a beautiful overview our the places we had passed.
I taket på denne fjellveggen hadde en fugl bygd seg et rede. Innimellom dukket det opp et nebb og et lite hode ut av den lille sprekken på størrelse med en hånd.
A bird have made a small nest in the roof of the cave. Suddenly we saw a little head comming out.
Siste del av turen skulle vise seg å bli vesentlig mer anstrengende enn første halvdel. Plutselig sto vi foran ca 240 meget bratte trappetrinn som vi måtte forsere. Vi skulle nå mer eller mindre rett opp denne fjellveggen i en liten smal sprekke. Da vi nådde toppen så vår sønn denne plakaten. Han regnet med vi var stort sett ferdig med den harde turen etter alle disse timene, men vi var altså ikke mer enn ca halvveis. Det var 4 timer tilbake og 3.5 timer fram til La Maline.
The last part of the trip was much harder than the first. In front of us here was 240 very steep stairs. When we finally got on the top our son saw this sign. He had calculated that we were soon at the end of the trip, but this sign showed something else. 4h to go back and 3.5h in front. We were just half the way after all these hours. This was a tough message written on iron.
Selv om det var skummelt gikk det for så vidt veldig greit å komme forbi disse bratte trappene. Men det var helt umulig å gå forbi de vi møtte. De som var på vei nedover slet også veldig. VI måtte gå forbi hverandre på de små plattformene som var midt i trappene.
We had to wait for passing people on the small plattform between the stairs. It was simply to narrow to meet somebody in the middle of the heavy stairs.
Etter trappene gikk det raskt nedover igjen før vi igjen måtte gå bratt oppover igjen, denne gang ved hjelp av et tau som var festet i noen stolper.
After the stairs we went down, but suddenly up again. This time we had to hold unto a rope above us.
Plutselig så vi Mescla balkongen på sydsiden av Verdon-kløften. Høyt oppe kunne vi skimte små skikkelser som så ned på den eiendommelige naturen.
On the top of the cliffs we suddenly saw the Mescala balcons. It was dfficult to see the small people looking down to us. But I doupt that they could see us. The gorge is so big and the mountains so high. An unforgetable time on the journey.
Selv måtte vi fortsette å klatre både opp og ned i det ulendte terrenget. Det tok mye lenger tid å gå ned en bratt stigning enn det ville ta å gå opp den samme veien. Fra tidligere fjellturer hadde vi erfart det samme.
It was more difficult to go down a hang than to climb up. Going down was much more time consuming. We already knew this from mountains trips in Norway.
Vi tok en siste rast, spiste opp resten av nistematen og drakk opp mesteparten av drikken vi hadde med oss. NÃ¥ var det stort sett bare den bratte oppstigningen til La Maline igjen.
The rest of the food and nearly all the water was consumed at the last break on the riverside. Now it was only a heavy road up to La Maline.
Høyt oppe over oss gikk veien vi hadde kjørt på 15 år tidligere. Her var det hugget ut tunneler hvor bilveien gikk. Herfra kan man se ned i kløften. Men dette var meget høyt over der vi satt.
High above us we saw the car road and the tunnels in the mountain. Here its a beautiful view of the gorge. We stopped up there 15 years ago and the memory of the sigth had brought us to the place we were now.
På vei opp fikk vi et fantastisk overblikk over den enorme kløfta. Det som er så spesielt er at Verdon-kløfta dukker så uventet og plutselig opp i terrenget. Når man kjører på sydveien så passerer man jordet med både sau og vegetasjon før man plutselig ser at landskapet totalt endrer seg.
On the way up to La Maline I took this picture of the gorge.
Det var utrolig deilig å komme fram til den lille restauranten i La Maline. Det er ingen byer i nærheten, ingen bebyggelse og stedet ligger altså svært øde og bilen vår var nå altså på parkeringsplassen øverst i kløfta ved Point Sublime, 20 km unna. Vi oppdaget raskt at den siste bussen hadde gått for en halv time siden, og ingen taxier gikk denne dagen fikk vi høre. Vi hadde altså et problem. Vi hadde gått i 7.5 timer (inklusive 1.5 time pauser) og vi var lite motiverte til å gå enda 2 mil. Vi spurte alle i restauranten, men ingen skulle nordover. Dessuten var veien enveiskjørt så ingen kjørte nordover på denne veien. Eieren av restauranten var imidlertid en hyggelig kar som hjalp oss da vi ikke hadde noen utveier på vært problem. Han sa seg villig til å kjøre oss tilbake til bilen. Dermed ordnet det hele seg.
Arriving at the small restaurant of La Maline we had one more problem. The last bus had left and the taxi was not running this day. After walking 7.5 hours we were not motivated to go another 20 km. But the owner of the restaurant drove us back to our car at Point Sublime.
På veien tilbake tok jeg dette bildet av kløfta som vi nettopp hadde gått i.
From the car on our way back I took this beautiful picture of the gorge we just had walked through.
Her gikk vi altså fra det øverste punktet Point Sublime til La Maline nederst i bildet. Dette hadde vært en fantastisk opplevelse. En drøm hadde nå gått i oppfyllelese.
Here you can see the route we had went through. From the top Point Sublime to La Maline down on the map.
Please feel free to send me a comment on my e-mail, ew@ew.nu
