Category: Eriks Reisebrev

I Apostlenes Gjerninger kapittel 17 kommer Paulus til byen Aten.

For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer fant jeg et alter med denne innskrift: For en ukjent Gud.
Apgj 17,23

Akropolis høyden er et vakkert syn om kvelden. Desverre lagret tyrkerne krutt her på 1600-tallet og i 1645 ble det et tordenvær, og plutselig så smalt det skikkelig….

Til tross for ødeleggelsene, Parthenon er et vakkert syn der det ligger høyt over det moderne Aten. Det var altså her Paulus også vandret. Lik oss gikk han å så på disse helligdommer. Dette område er jo spekket med historie om filosofer og lærde, og om myter, legender og guder.

Fra denne høyden kan vi se ned på en annen høyde som heter Areopagos.

Så førte de ham opp på Areopagos og sa: Kan vi få vite hva ny lære du forkynner? Apgj 17,19

På denne høyden var det at dommerne holdt til. Det var som et slags høyesterett. Paulus grunnla ingen menighet i Aten, folket ville gjerne høre, men det ble bare med pratet. De fleste ville bare diskutere med Paulus, men en av Areopagos dommerne kom til troen. (Apgj 17,34)

Denne statuen lå i museet som ligger under Parthenon. Denne statuen minnet litt om Jesus som bar det fortapte får, som hadde kommet på avveie, tilbake til flokken. Men på skuldrene til denne mannen var det en kalv som ble båret.

Her gir min kone instrukser til min yngste sønn om hvor han skal stå slik at vi kan få ta et bra bilde med Parthenon i bakgrunnen.

Folket tilba en ukjent gud på Paulus sin tid. Paulus svarte folket at det som de dyrket uten å kjenne, det var den Gud som Paulus kjente og forkynte. Den Gud som hadde skapt himmel og jord.

Det blir en meget stor kontrast når man ser ned på det moderne Aten. I sentrum er det mye eksos og forurensning. Akropolis fungerer derfor som et slags fristed midt i byen, litt hevet over den verste forurensningen.

Gardasjøen er egentlig et nydelig sted å være på sommeren. Langs sjøen ligger mange gamle byer.

Dette bildet er tatt ved den gamle byen Lazise ved Gardasjøen. Jeg var heldig og fikk knipset disse roerne mens de passerte under sola.

Ikke langt fra gardasjøen ligger millionbyen Milano. Her ligger den gale Domen som er en meget stor katedral i Gotisk stil. Og som du kan se så var temperaturen denne kvelden 32’C.

Det er kjekt å ha med seg mor som kan fortelle litt om de tingene vi ser.

Men guttene var mer opptatt av å se hjemmebanen til AC Milan og Inter Milan, og da var det kjekt å ha på seg “Ronaldo drakt”.

Bergamo er en artig gammel by. Her er banen som fører opp til den gamle bydelen.

I Bergamo var et gammelt solur som ikke bare viste klokkeslett. Måned og dato kunne man også lese av her. Øverst var skiven med Helios guden avbildet. Den ga et lysskjær ned på den lange skalaen på bakken.

Men til slutt blir man lei av alle disse byene og da er det deilig å kjøre en tur rundt i alpene. Her var vi godt over 2000 moh.

Det var bare sandveier og enkelte steder var det litt skummelt å kjøre. Vi var glad vi ikke hadde campingvogn. Men utsikten kunne vi ikke klage på.

Prisene på vannmelon er endel lavere i Italia enn i Norge. Italienerne på nabobordet var mest opptatt av vår yngste datter.

“Bella, bella………bella bambino……”, sa de hele tiden.

Denne sjøen er egentlig demmet opp. Den ligger rett vest for Gardasjøen.

Idrosjøen er en av de andre sjøene i Nord Italia. Denne sjøen er et godt alternativ til Gardasjøen for de som tenker på å dra sydover. Her er det litt mer fredelig enn rundt den meget besøkte Gardasjøen.

Frejus er en gammel fransk by. Byen ble grunnlagt i år 49 e.Kr av Julius Cæsar. Midt i byen ligger La Cite Episcopale, bispebyen. Domkirken er fra 10-12 årh. og klostergården er fra det 13. årh. Det som er interessant med denne bygningen er dåpskapellet som stammer fra 400-tallet eller muligens slutten av 300-tallet e.Kr. Dette er altså et av Frankrikets eldste kapeller. Det skulle vise seg at dette dåpskapellet hadde litt av hvert å fortelle til en turist og hobbyteolog som meg.

Dåpskapellet er åttekantet og har også åtte vinduer. Bare deler av bygningen er fra det opprinnelige kapellet.

Det var ingen døpefont hvor man kunne bestenke barn midt i dette kapellet, men isteden en stor åttekantet dåpskum hvor både biskopen og dåpskandidaten måtte stå nede i vannet. Det fortelles at de hadde på seg hvite klær og at den som ble døpt ble senket under vann i denne dåpskummen.

Guiden som viste oss rundt snakket bare fransk og siden jeg ikke forstår noe av dette språket måtte vi lese en engelsk tekst som vi fikk utlevert ved inngangen

I de første århundrene var det mest vanlig med voksen dåp eller som vi helst kaller det “troendes dåp”. Dåpen i dette kapellet foregikk på følgende måte:

De som skulle døpes måtte bøye sitt hode i en ydmyk stilling før de gikk inn i selve dåpskapellet. Dette ble symbolisert av denne lave døren som kandidaten måtte gå gjennom. Deretter tror man at kandidatens føtter ble vasket av biskopen i et lite kar som lå på sydsiden i kapellet. Deretter steg kandidaten ned i bassenget og ble døpt der av biskopen som etter dåpen salvet kandidatens hode med olje. Deretter gikk kandidaten ut med løftet hode gjennom den høye døren på den andre siden av kapellet.

Her ser vi den høye døren som kandidaten gikk ut av. Han kunne nå gå rett over i selve kirken og delta på nattverden siden han nå var døpt.

Idet dere blev begravet med ham i dåpen, og i den blev dere og oppreist med ham ved troen på Guds kraft, han som oppreiste ham fra de døde.
Kol 2:12

Kuppelen på kapellet er rekonstruert og bygd med gamle materialer. Slik mener man altså at det gamle dåpskapellet har sett ut.

På dette oversiktsbildet ser man detaljene i dette meget spesielle dåpskapellet. Til høyre i bildet ser man den lave døren som dåpskandidaten måtte bøye seg ydmykt ned for å komme inn i kapellet. Åpningen midt på med gitteret er av nyere dato. Lenger framme til høyre i bildet ser man fordypningen hvor man mener kandidatens føtter ble vasket. Selve dåpsbassenget er tydelig åttekantet og med åtte søyler. Til venstre bak i bildet ser man den høye døren som dåpskandidaten gikk ut av med løftet hode etter dåpen.

Her sitter jeg i klosterhagen fra det 13. århundre. Denne var meget pen, men altså ikke like gammel som dåpskapellet.

Få steder kommer oldtiden så nær som i Siracusa på Sicilia i Syditalia. Her levde Arkimedes og her skrev Platon og Sokrates flere av sine verk.

Den gamle domkirken i Siracusa gjemmer på en hemmelighet. Det er nemlig stor sannsynlighet for at selveste Paulus har besøkt denne bygningen. Fasaden er fra 1700-tallet med statuer av både Paulus og Peter, men søylene i bygningen er mye eldre. Bygningen var opprinnelig et Athene tempel fra 5. århundre f.Kr. Romerne gjorde det til tempel for Minerva og i år 700 var tempelet så velbevart at man simpeltent bare fylte igjen mellomrommet mellom de ytterste søylene med sten og mur og gjorde avgudstempelet om til en kirke.

Fra siden så ser man tydelig de gamle søylene fra det opprinnelige tempelet stikker fram.

Inne i bygningen er søylene enda mer synlig. 26 av de opprinnelige 34 søylene er fremdeles inntakt.

Vi vet at Paulus var svært interessert i befolkningens daglige liv og deres religiøse dyrkelse. Et tydelig eksempel på det finner vi under Paulus besøk i Aten. Der leser vi at Paulus gikk rundt og så på helligdommene og templene på Akropolis. Paulus snakket med folk og studerte deres liv. Det var under reisen til Rom at Paulus kom til Siracusa. I følge Ap.gj. 28:12 så var Paulus og fangene 3 dager i byen. I løpet av denne tiden er det stor sannsynlighet for at Paulus også besøkte denne bygningen. Vi finner også antydninger om Paulus interesse for de greske og romerske guder i samme kapittel. Paulus bemerker nemlig at gallionsfigurene på båten han seilte med var gudene Castor og Pollux.

Bare noen få meter fra havet så finner vi utrolig nok en ferskvannskilde. Her pipler det stadig opp ferskvann fra Arethusa-kilden slik det har gjort i tusenvis av år. I følge sagnet så var Arethusa en av Artemis nymfer og hun styrtet seg her etter å ha blitt forfulgt av en flodgud. Dermed ble det en kilde på stedet i følge sagnet og idag er stedet beplantet med papyrus og både ender og karper trives nå her.

Benkene for tilskuerne i det greske teateret er hugget ut direkte av fjellveggen. Teateret er meget gammelt. Det ble bygd fra år 480 f.Kr til 212 f.Kr. Det blir fortsatt holdt festspill i teateret og

Like ovenfor teateret ligger et kildevell hvor det strømmer ut rent vann.

Paradis steinbruddet kalles stedet hvor krigsfanger i flere århundrer hentet byggematerialer til Siarcusa. Her var det flere grotter og et frodig landskap med citrusfrukter.

Dionysos øre kalte kunstmaleren Caravaggio denne grotten som faktisk ligner på et øre. Legenden forteller at de mest ustyrlige av fangene ble holdt i varetekt i denne hulen.

Legenden forteller at Dionysos utnyttet det spesielle ekkoet som den 60 m dype grotten ga. Det som blir visket innerst i hulen kan nemlig hører fra et hull oppe på klippeveggen. Lyden blir nemlig 16 ganger forsterket i hulen og river man i stykker et papir høres det nesten ut som et pistolskudd.

Det Egyptiske Museum i Berlin ble en uforglemmelig opplevelse for meg. De slapp meg inn bak den offisielle utstillingen og førte meg opp på loftet hvor jeg fikk se ting som få andre har sett.

Utenfor det Egyptiske Museum i Berlin. Hit dro jeg for å finne bibelske håndskrifter.

Etter å ha sett litt rundt i museet spurte jeg om de hadde noen bibelske manuskripter der. De tilkalte da en mann som førte meg opp på loftet i museet. I dette rommet sto det mange gamle kasser med 1908, 1906 osv. Dette var årstallet for når disse skriftene ble funnet.
Altså de fleste var nesten hundre år gamle. Da jeg spurte hva de inneholdt sa den hjelpsomme mannen på bildet at det var det ingen som visste eksakt, da ingen har gått igjennom alt som finnes.

Det meste så ut som nærmest sagspon og mannen fortalte meg at det vil ta århundreder å sortere ut og få tydet alle papyrusene.

Denne kassen var nesten enda verre. Det blir ikke lett å sortere ut dette. Spesielt ikke når de andre bitene, om de finns, like gjerne kan
ligge på andre siden av jordkloden. Leste forøvrig for noen dager siden at det er en amerikaner som mener å ha funnet flere
nytestamentlige manuskripter fra disse kassene her i det Egyptiske Museumet i Berlin.

I rommet ved siden av jobbet forskjellige proffessorer med å skrive av alle de greske tegnene. Dette tror jeg var en gammel kontrakt fra
Egypt over hva som ble solgt og kjøpt for ca. 2000 år siden.

Men jeg fant da et bibelsk manuskript til slutt. Denne viste seg å tilhøre Codex 0265. Den andre halvparten lå tilfeldigvis i et annet
museum i tidligere Øst Berlin. De to bitene vil snart bli gjenforent. Skriftet er fra Luk 7 og er datert til det sjette århundrede. For en
person som meg med en vanvittig interesse for greske manuskripter var dette et stort øyeblikk.

Allerede fra parkeringshuset utenfor byen fikk vi en flott utsikt utover denne gamle og helt unike byen ved Adriaterhavet. Det finnes ikke biler eller busser i Venezia, all transport foregår på kanalene.

Byen har over 15 000 hus og disse er fordelt på ikke mindre enn 117 små øyer.

Det er over 400 broer som bringer oss over de 150 kanalene som går igjennom byen.

Alt er dyrt i Venezia og for å spare litt penger valgte vi å gå hele veien til Markusplassen. Dermed fikk vi se mye av dagliglivet i den relativt store byen. Veien var godt skiltet.

Det er mange kunstnere og håndverkere som arbeider og selger sine saker i byen. Idag bor det ca 100.000 innbyggere i byen. Det er under halvparten av det antallet som det var under storhetstiden.

Mange butikker var overfylte med masker og utstyr i alle slags priser og utførelser. En gang i året så er det “karneval i Venedig”. Festen varer i 10 dager og avsluttes askeonsdag. Vi har aldri vært i Venezia under karnevalet, men det er nok en meget spesiell opplevelse.

Om man leier en gondol får man en flott tur gjennom smale kanaler og man får da sett steder som ellers ikke er tilgjenglige. Men en trekvarters tur med gondol er ikke billig. Vil man spare penger kan man heller ta en traghetti, en gondol som stakes over Canal Grande med ca 10 personer som står oppreist.

Dette bildet er tatt fra Rialto broen som går over Canal Grande. Allerede på 1100-takket bygde man her en bro av treværk. Dette ble finansiert av en broavgift. Dagens stenbro er fra 1591.

Denne kunsteren har bodd i Venezia i mange år. Han har utarbeidet en helt spesiell teknikk med kullstifter hvor han tegner motiver fra Venezia i et forrykende tempo. Tegning av kompliserte søyler og buer gjorde han ferdig på få sekunder.

Bilde som min datter holder fram var litt mislykket, så det fikk hun gratis.

Her et nærbilde av noen av hans verker.

Sentrum av Venezia er Markusplassen. Dette er en av verdens flotteste plasser. Selv keiser Napoleon kalte plassen “den mest storslåtte i hele verden” da han kom inn Her er det like mye folk som det er duer. Og duemating hører selvfølgelig med til byturen også her.

Markuskirken ble grunnlagt i 832 for å romme levningene til evangelisten Markus som ble smuglet ut fra Alexandria. Dagens byzantiske kirke er virkelig verd et besøk.

I fiskerbyen Escala i Spania fant vi denne plakaten utenfor den katolske kirken midt i den gamle bydelen. Plakaten fortalte at det skulle være en “gospel konsert” i de gamle romerske ruinene like utenfor byen. Vi bestemte oss raskt for å skaffe oss billetter til denne konserten. Gospelkonsert var ikke akkurat det vi forventet oss på dette feriestedet på Costa Brava kysten i Spania.

In the old fishtown Escala in Spain we found this poster outside the catholic church. In the old roman ruins outside the town a gospel consert took place. We desided to get some tickets for the consert. We didn’t expect to find a gospel consert in a tourist place like this on the Costa Brava coast.

Konserten skulle begynne kl 22 og det var bemerkelsesverdig lyst ute noen minutter før klokken ti på kvelden. Teknikerne gjorde seg klare og sjekket alt utstyret mens vi ventet spent på det som skulle komme.

The technicians made everything ready for the consert which was scheduled for 10 p.m. It was remarkable daylight so late at night.

Koret besto av flere enn 50 sangere og flere dyktige musikere. De dro i gang med heftige soul rytmer mens de sang av full kraft på denne historiske plassen. Dette arkeologiske området er et av de eldste i Spania. Enkelte av ruinene stammer fra tiden før romerriket regjerte på disse kanter.

More than 50 singers was in the choir. The soul rythm filled the area while the choir song with full power. The archaeological place is even older than the roman time.

Det lyste av livsglede og energi av dette koret. De gamle negro spirituals sviskene kom på løpende bånd. Vi regnet med at sangen ville være på spansk, men der tok vi feil. Alle sangene var på engelsk som er original språket for soul musikken. “Let the sunshine in” var første sangen. Lederen for gospelkoret var en meget energisk mann. Før hver sang forklarte han meningen og innholdet på spansk.

Energy and joy shone from this choir. We thought that they were going to sing in spanish, but the old negro spirital songs were presented in english. They started with a song called “Let the sunshine in”. The leader of the choir was a very energetic person. He introduced all the songs and their meaning in spanish.

Vi hadde regnet med at det ville bare være en håndfull mennesker på en slik konsert, men der tok vi feil. Godt over tusen mennesker hadde tatt turen ut for å høre gospel musikk i nattemørket. Til å begynne med satt tilhørerne stille og lyttet til sangen.

We didn’t expect a big crowd of people in the beautiful night listning to gospel music, but as you can see many people came.

Etter hvert klarte faktisk lederen av koret å få med seg “forsamlingen” på bevegelsene i sangen. Nesten tilfeldig klarte jeg å fange noe av stemningen med dette flotte bildet.

At last the audience started to move along with the songs. I was lucky and got this nice picture.

“On the upper room with my Lord” handlet om pinsekraften som disiplene og millioner av andre mennesker over hele verden har fått oppleve. Sjelden har jeg opplevd maken til trykk i sangen. Denne sangerinnen hadde en voldsom energi og kraft i sin sang. Dette føltes nesten som å være i en vestindisk menighet.

“On the upper room” was about the power on Pentecost. Millions of Christians around the world has received the same power as the disciples. Its long time since I have heard such a power and energy as I did in this song. It was almost like being in a West-Indian church.

“Jesus, Jesus, Try Jesus, Jesus Jesus” sang koret om og om igjen. De la veldig trykk på disse ordene. Lederen la spesiell trykk på navnet Jesus.

Etter konserten var over kom hele koret ned på plassen bak der vi satt. De var åpne og sang og snakket med alle som var på vei ut. Jeg traff et par av jentene og spurte om de kom fra flere forskjellige menigheter.
– Nei, vi er ikke religiøse, svarte den ene. Vi har bare lært oss tekstene og uttryksformen.
Jeg ble helt satt ut av svaret. Selv har jeg jo opplevd Jesu navnet og kraften de synger om. Dessuten har jeg opplevd mange møter med soul musikk hvor mennesker priser Gud.
– Det spiller ingen rolle om man er reiligiøs eller ikke. Bare noen av oss er kristen, fortsatte en av kordamene.
Jeg kunne ikke være mer uenig.
– Når man synger slike sanger er det viktig at det kommer innenifra og ikke bare fra leppene, sa jeg til jentene.
-Dere kan også få oppleve han dere synger om, fortsatte jeg.

Sangkoret sang så fint, og de var så blide og hyggelige. Likevel satt jeg med en litt underlig følelse. Jeg kan ikke synge som de, men jeg har opplevd det de synger om. De gjorde alt de kunne for å etterligne ekte lovsang og halleluja-rop til Herren, men de fleste hadde altså bare lært seg dette uten å lovsynge Gud på ekte. Jeg kom dessverre til å tenke på et alvorlig ord av gamle profeten Esaias.

Og Herren sier: Fordi dette folk holder seg nær til meg med sin munn og ærer meg med sine lepper, men holder sitt hjerte langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært, se, derfor vil jeg bli ved å gå underlig frem mot dette folk, underlig og forunderlig…
Es 29:13-14

Det gjorde nesten vondt å tenke på disse ordene. Lovsangen var blitt underholdning istedenfor ekte lovsang. Mitt ønske er at flere av disse gospelsangerne skal få møte han de synger om. Måtte Gud velsigne dette koret med frelse og fornyelse. Tenk om de kunne blitt et ekte gospel-kor.

Der er ei verden utenfor Veronas murer
Bortsett fra skjærsild, pinsel og helvete
Forvist herfra er jeg forvist fra verden
Og forvisning fra verden er døden.

Shakespeare “Romeo og Julie”

I år 49 f.Kr. ble byen Verona innlemmet i romerriket. I tillegg til de mange gamle romerske severdighetene så finner man utallige kirker og kapeller i denne byen.

Man finner mange artige innslag i bybildet.

Under denne lille broen så henger det et ribben av en dinosaurus. Oppe i fjellene ved Gardasjøen kan man faktisk finne fotspor fra dinosauruser.

Slik sto hun, Julie i Shakespeares roman fra 1595. Det er uenighet om hvorvidt historien om Romeo og Julie baserer seg på en sann historie. Uansett dramaet har gjort Verona enda mer berømt og tusenvis av turister kommer til denne smale gården for å besøke “Julies hus”

Tusenvis av kjærlighetsbrev er nå klistret på alle vegger i den trange inngangen inn til gårdsplassen. Her er det mange bønner og dikt fra mange som kjenner seg igjen i tragedien om den forbudte kjærligheten mellom Romeo og Julie.

Den gamle romerske arenaen fra år 100 e.Kr er i utrolig god stand. Med sine 74 romanske buer i to stokkverk så er det bare Colosseum i ROm som er større. Men Colosseum er jo mer eller mindre ødelagt. På sommeren arrangeres operaforestillinger her sent på kvelden.

Vi bråbestemte oss for å bli med på kveldens operaforestilling, Aida. Det var mange tusen mennesker samlet, likevel så var det ingen mikrofoner eller høytalere. Disse operasangerne fylte hele arenaen med sine voldsomme røster.

Det var ikke lett å følge med i handlingen, men likevel så var dette en fantastisk opplevelse.

Det er rett og slett tragisk å måtte innrømme det. Vi bor altså bare 3km fra stedet hvor norgeshistorien endret seg for 200 år siden, men vi har aldri besøkt stedet. Men takket være Zoe-kirken og Pastor Jan Halvorsen som arrangerte et seminar skulle vi endelig få oppleve det vi lenge hadde snakket om. Jeg snakker om barndomshjemmet til Hans Nielsen Hauge, stedet hvor han ble døpt i den Hellige Ånd en aprildag i 1796. Vi ser nesten bort til Hauges Minde fra der vi bor og vi kjører nesten daglig forbi stedet uten å ta turen bortom.

Noen ganger må man gå over bekken etter vann. Denne lørdagen kjørte vi over til andre siden av Glomma, til Zoe på Selbak og ble der med bibelskolen i en ny flott rød toetasjers buss. Det var ikke så mange som deltok på turen noe som passet oss utmerket.

Det var på dette jordet det hele startet i 1796. Hans Nielsen var ingen stor synder slik vi ser det nå. Han leste flittig i Bibelen og var både døpt og konfirmert, men hans hjerte var ikke med. Men denne aprildagen skjedde det noe som endret hele hans liv. Det skulle gå mange år før han fortalte hva som egentlig skjedde.

“Engang jeg arbeidet under åpen himmel sang jeg salmen: Jesus din søte forening å smake. Da jeg hadde sunget annet vers:

Meg og hva mitt er
jeg gjerne vil miste,
når du alene i sjelen kan bo

– så ble mitt sinn så oppløftet til Gud at jeg ikke sanset meg eller kan si hva som foregikk i min sjel, for jeg var utenfor meg selv. Nå syntes jeg at intet i verden var noe å akte, og angret på at jeg ikke mer hadde tjent den over alle ting gode Gud. Min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig. Det var en herlighet som ingen tunge kan forklare. Ingen kan ta fra meg dette, for jeg vet at fra denne stund var min ånd full av alt godt.”

Det er alltid givende å høre på mennesker som har kunnskap, og er det noe Jan Halvorsen kan så er det historiene om Hans Nielsen Hauge. Uten manuskript og huskelapper dro han fram den ene historien etter den andre om Hauges venner og familie med ulike årstall og detaljer. Man måtte bare la seg imponere av denne mannens kunnskap.

Mens eksperter på Hauge og haugianerne kan dele av sin viten så har Pastor Jan enda et aspekt, nemlig forståelsen av det åndelige livet til Hauge og vekkelsen som preget Norge. Med sin erfaring fra et levende menighetsliv så fikk vi oppleve en helt ny dimensjon i historiene om vekkelsen på 1700-tallet. På forhånd var jeg litt skeptisk til dette. Jeg var litt redd det bare ville bli åndelig prat hvor det ble smurt tykt på med åndelige fraser. Men selv en kritiker som meg lot meg imponere over Jans evne til å kombinere det historiske og det åndelige. Vi fikk rett og slett oppleve en dypere forståelse for hva som egentlig skjedde i vårt land under haugianervekkelsen.

Slik ligger altså Hans Nielsen Hauges barndomshjem. Her vokste han opp sammen med 8 andre søsken hvorav han var den femte i rekken. Det var harde tider og mye nød. Da han var 13 år gammel holdt han på å drukne og de dro ham livløs opp av Glomma. Med livredning og bønn overlevde han, men denne hendelsen preget ham senere og han gikk inn i tider med tunge religiøse grublerier. Han prøvde å leve rett, men fikk ikke noe gjennombrudd i sitt kristenliv før aprildagen som skulle forvandle både han og hans omgivelser.

Etter opplevelsen på jordet tok han med seg sine to søstre og viste dem den nøyaktige plassen hvor han hadde fått opplevd Gud. Hva han fortalte dem vet vi ikke, men begge søstrene ble omvendt samme dag og de støttet senere Hans Nielsen i hele hans virksomhet.

Man får en spesiell følelse av å komme inn på gutterommet på Hauges gård. På veggen henger det en tavle:

Jeg er hos Gud i nåde. Hvad skader verden mig.
Om den en stund får råde og stenger mig min vei.

Hit til dette rommet kom Hans Nielsen etter den sterke ånds og kallsopplevelsen 5 april 1796. Hans mor var overrasket over å finne ham på gutterommet.

-Sover du i vårtiden Hans Nielsen? spurte hun.
-Det er vårtid i Guds rike, svarte Hans Nielsen.

Han voktet seg vel for å sove på dagen. Dovenskap ble nemlig ansett å være en alvorlig synd på denne tiden og dette visste han godt. Men nå var en ny tid begynt på Hauge gård. I de neste ukene ble det ikke mye søvn på Hans Nielsen. På det meste så sov han 2 timer og en revolusjon var skjedd i hans indre menneske.

Kjøkkenet eller dagligstuen var akkurat slik man tenker seg ut fra bilder og beskrivelsen fra 1700-tallet. En stor gryte henger over ildstedet og foran vinduet står et bord hvor familien samledes. Barna på gårdene i Norge hadde lite skolegang. Det fantes ikke skoler og bare noen få uker i året kom det omreisende lærere til gårdene og ga barn og unge litt undervisning i lesing og regning. Hans Nielsen var imidlertid flittig og leste alt han kom over og konfirmasjonen tok han meget alvorlig. Men hans åndelige gjennombrudd kom altså først da han var 25 år gammel.

Her er en vogge som Hans Nielsen og hans søsken etter all sannsynlighet har ligget i som barn. Familen fikk ti barn, men bare ni vokste opp.

Man mener det var ca. 900.000 mennesker i Norge under Hans Nielsen Hauges tid.

Hauges personlige og naturlige appell var meget virksom. Han traff folk hjemme. “Jeg fant at det forunderlige skjedde at når jeg talte med noen og var hjerteglad så gråt de som hørte på. De sa at de ønsket å bli som meg for jeg syntes å være så enkel. Jeg fant at det måtte være en Guds kraft i det enkle forkynnerord som Paulus sier i 1. Kor. 1,31. Men når mennesker spottet og foraktet Guds ord og ikke ville forbedre seg, da gråt jeg. Det såret mitt hjerte hver gang jeg hørte bannskap, misbruk av Guds navn, unyttig tale, trette og drukkenskap, løgn, bedraget osv.”

Bygdevekkelsen var i gang. Med en nærmest ufattelig arbeidsinnsats hadde Hauge i løpet av to måneder både deltatt på arbeidet på farsgården, startet en omfattende bygdevekkelse, hjulpet mange søkende mennesker i sjelesorg, gransket Bibelen og så skrevet en bok.

Ryktene spredte seg fort rundt i bygda. Noen prøvde å få han til å slå fra seg den følelse, tro og ild som brant i hans indre og isteden slå inn på en middelvei. Hva kunne en ulærd bondegutt makte mot en vantro verden? “Jeg kom i tvil på om det noensinne kunne bli noen sannhetserkjennelse hos menneskene, for de fleste foraktet mine ord og hånte meg. En del var likegyldige, og få var de oppriktige… Da ropte jeg til Gud og gråt så kraftig at tårene bare strømmet ut. Jeg ba Herren ta denne tunge plikt fra meg og isteden sende en biskop eller en annen av høy rang. Slike ville kanskje folk høre på, men meg aktet de ikke selv om jeg hadde bedt som i Jesaia 6: Send meg!”

Det gikk så langt for Hauge at han ba Herren om å få dø. “Men da lød det meget tydelig i mitt indre: Vil du dø nå, så har du for framtiden tjent synden. Du skal isteden bringe meg salighets frukt.

Sengene på den tiden var svært korte. Selv om gjennomsnittshøyden på folk var vesentlig lavere enn idag måtte man likevel sitte å sove i de små sengene.

Året etter aprilvisjonen dro han så ut på sine første reiser. I løpet av 8 år vandret han gjennom nesten hele landet. Hans virkeområde strakte seg fra Tromsø i nord, til Danmark i sør. Bortimot overalt hvor han kom, forkynte han omvendelse og opprettet lokale vennefelleskap. Den lengste reiseruten han var på tok 15 måneder. Da vandret han 7000 km, for det meste til fots. Selv sier han: “Det er ubeskrivelig hva for sorg og glede, arbeid og våke jeg hadde i denne tid. Mange netter sov jeg ikke mer enn 2-3 timer. Når jeg var på reise langs veien, så fulgte mange med for å snakke med meg. Var jeg i hus så strømmet mange til”. Han holt opptil 4 møter pr. dag. Søndagene gikk han trofast i kirkene, men etter gudstjenesten holdt han mer enn en gang friluftsmøte med allmuen på kirkebakken. Ellers hadde Hauge en god praktisk sans og ga mange nyttige råd.

Mange av brevene som Hauge skrev på sine reiser er bevart og ligger nå på det lille museet i Hauges barndomshjem. Bare på årene 1800-1804 startet Hauge 30 bedrifter og innen 1850 hadde haugianerne startet over 1000 bedrifter i Norge. Flere av disse drives fortsatt. Cappelen, Bjølsen Valsemøllen og Grøndalen som trykket den første norske bibel 10 år etter Hauges død, er alle kjente navn på bedrifter i Norge.

Graalum gård var et av de første steder hvor Hans Nielsen holdt møte. Når Hauge kom til et nytt sted hadde ofte ryktene gått på forhånd om at han var i anmarsj. Mens prestene var imot ham så var bøndene meget åpne for budskapet til Hans Nielsen. Ofte sto de oppstilt på gårdsplassen når han kom. Og Hans tok seg tid til å hilse på alle og ga dem et lite vers eller en liten hilsen. Denne lille setningen eller bare blikket hans gjorde stor virkning. Kraften denne mannen hadde med seg gjorde at bøndene og småfolket ofte brast i gråt da han hilste på dem, og på kvelden kom de på møtet og omvendte seg. Dette skjedde på gård etter gård hvor han vandret.

I Hallingdal hvor Hauge ble arrestert, ville lensmannen en gang holde moro med den “hellige” predikanten. De sendte ei beryktet jente inn i arresten for å friste han. Men hva skjedde? Den hellige mannen så henne i øynene, talte noen ord, og dermed brast hun i gråt over sine synder. Men lensmannen hadde en reserveplan i bakhånden.

Inn i arresten kom en lystig ungdomsflokk med spillemann og begynte å danse. Lensmannskona tar Hauge i handa og byr han opp til dans. Jo, han skal nok danse bare spillemannen vil spille den rette tonen. Så legger han med sin varme, brennende stemme ut som forsanger på salmen “Nå bør ei synden mere med makt og herredom uti mitt kjød regjere, men daglig kastes om!” Sangen stiger mektig og gripende i rommet. Hauge kommenterer selv virkningen slik: “Lensmannskona slapp handa mil og dansen stanset. Jeg derimot leste og talte til de tilstedeværende slik at spillemannen og de andre begynte å ynke seg over meg fordi jeg ble behandlet slik. Andre gråt og ønsket de var som jeg.” – Helligåndens kraft kan sannelig skjære igjennom og beseire all ugudelighet!

Vekkelsen startet 5. april 1796, mens Norge ennå var et fattig u-land, og nådde i løpet av få år nesten alle landets bygder. Det er anslått at han tilbakela over 15 000 km til fots på de 8 årene han fikk virke, så hvis noen skulle finne på å følge i hans predikantrute så vil de få det travelt! Hauge ble landets første store folketaler i moderne tid. Dette dannet et viktig grunnlag for en dyptgripende åndelig, økonomisk og sosial forandring som senere kom hele landet til nytte.

Familien Hauges gamle hus er ikke i alt for god stand. Jan påpekte at det burde vært gjort mye mer for å bevare og presentere stedet. Et nybygg er imidlertid reist i nærheten. Her er det et menighetsbygg som også kan leies som selskapslokale.

Pastor Jan Halvorsen brenner etter å formidle historiene om Hauge og hva Gud gjorde for ham på 17 og 1800-tallet. Nå er Jan leder for en stor menighet ikke langt fra Hauges Minde, men det er altså på andre siden av Glomma. Jan har skrevet en flott bok om Hauge, men nå er alle eksemplarene solgt. Jeg hadde imidlertid med meg et ekspemplar som Jan villig holdt fram slik at jeg kunne ta bilde av ham foran hjemmet til Hauge. Man kjenner virkelig historiens sus på dette stedet like utenfor Fredrikstad.

Hele 400 mennesker var samlet i dette huset i Gamlebyen i Fredrikstad i februar 1797, under et år etter Hauges opplevelse på jordet. Husets eier Niels Bærsø ble senere haugianernes leder i Fredrikstad.

Det var en glød i Hauges forkynnelse som hadde sterke virkninger. Han sier selv: “Det var som en ild i meg så jeg ikke kunne tie. Spesielt når mange kom. Da hendte det at jeg selv ikke riktig oppfattet hva jeg sa, for følelsen drev meg. Når jeg siden tenkte etter om jeg talte rett, så måtte jeg spørre de mest opplyste vennene om min tale. Ikke bare disse, men også mine motstandere tilsto at jeg talte grundig og fulgte Kristi lære.”

En av de første arrestasjonene var i Fredrikstad. Der fikk han høre at soldatenes grovheter og forbannelser nok skulle bringe han på andre tanker. Men tvert om: “Jeg kom i tale med soldatene, og noen av dem begynte å komme i tanker ved mine ord slik at de gråt over sine synder. Andre derimot ble mektig vred og truet med å plassere et trestykke i munnen min for å stoppe den samt binde og slå meg. Jeg sa at slik hadde jeg aldri sett at noen ble behandlet. Det ble da heller ikke noe av. Men de kastet meg i et hull kalt Buret. Der sang jeg, og soldatene hørte på med bevegelse.”

Fra hotell leiligheten vår i Naxos hadde vi flott utsikt mot vulkanen Etna. Man blir aldri trett av å se opp mot Etna der hun rager 3300 m over landskapet. Det stiger alltid svovelrøk opp fra toppen av Etna som er Europas største vulkan. Landsbyene langs fjellet er svært preget av vulkanen. Det er nemlig fortsatt utbrudd, men magmaen har ikke kraft nok lenger til å nå toppen på 3320 moh. Utbruddene kommer derfor gjennom sprekker og krater lenger ned på sidene. I år 2002 brøt det ut et relativt kraftig utbrudd på nordsiden av Etna. Det kan ses på forhøyningen til venstre på bildet.

På sydsiden av vulkanen var det tydelig å se store ødeleggelser på bygninger og veier. Det er derfor svært risikabelt å bo på Etnas skråninger. Men siden utbruddet i 1669 så har det faktisk ikke gått tapt menneskeliv.

Lavastrømmen i 1992 beveget seg 30-50 meter i timen, men det er ikke mye man kan gjøre for å stanse de veldige kreftene som er i bevegelse. De som bodde i dette huset var svært heldige. Lavastrømmen hadde stanset bare meter fra huset.

Vi kunne kjøre opp til ca 1800 meter på nordsiden før vi måtte gå inn i spesiallagde kjøretøy som tok oss videre opp mot toppen. Det kostet litt penger, men etter å ha prutet ned prisen litt så valgte vi å ta turen helt opp til observatoriet som ligger i 2800 meters høyde.

Veiene var svært provisoriske. Det er selvfølgelig ikke noe vits å lage noen flotte veier her oppe siden det er så ofte utbrudd fra Etna. Veien må stadig legges om etter hvert som landskapet endrer seg.

Alpintannlegget fikk hard medfart under utbruddet i 2002.

Observatoriet på 2800 meters høyde er nå ubetjent. Selve kontrollsenteret ligger nå i Catania og her overvåker man nøye vulkanens aktivitet. Det var en fryktelig vind når vi var på toppen, vi måtte nesten holde oss fast for ikke å blåse overende.

Her er vi ved et av kratrene som kastet ut magma i 2002. Vår guide gravde noen centimeter ned i den sorte sanden og tok opp en liten sten på størrelse med en knyttneve. Han tok så fram en vannflaske og helte over stenen. Da hørte og så vi at det freste og dampet fra den hule stenen. Den var nemlig langt over hundre grader varm. Det var en meget spesiell opplevelse.

Hver dag så vi opp på Etna fra forskjellige steder på Sicilia og da vi fløy hjemover så vi hvordan hun reiste seg over skyene og nesten vinket forvell til oss. Vi hadde fått et spesielt forhold til denne “gamle dame” som ruver over landskapet på øya.

På veien hjem passerte vi også Napoli med den mektige Vesuv. Vi har vært opp på denne vulkanen også, men det er nå over 20 år siden. Vesuv ødela byene Pompeii og Herkulaneum i år 79 e.Kr. Den gang ble mange mennesker begravd levende i asken og lavaen som falt ned. Senere ble byene gravd fram og man kan nå se hvordan folk levde og døde i år 79. Det har nå ikke vært noe utbrudd siden 1944 på Vesuv. Krateret var godt synlig fra flyvinduet.