Category: Eriks Reisebrev

Vi var en time og et kvarter i den svenske bygden en sommerdag i juni. Inntrykkene skulle brennes fast i vårt sinn. Dette var et helt spesielt sted, med en helt spesiell stemning og historie.

Det var i 1896 det hele skjedde. 37 bønder pakket sammen alt det de eide og dro til Jerusalem i det Hellige Land. Den kjente svenske forfatteren Selma Lagerlöf fikk Nobels litteraturpris etter å ha skrevet en roman om denne hendelsen. Selma var fra dette området og under sin reise i Midtøsten fikk hun møte svenskene som hadde bosatt seg i Jerusalem.

Nå er det 112 år siden det skjedde, men det skulle vise seg at de dramatiske dagene for over hundre år siden fortsatt sitter dypt i det lille bondesamfunnet i Nås.

“I den socken, där de gamla Ingmarssönerna bodde, skulle ingen människa ännu i början på åttitalet ha kunnat tänka på att omfatta något nytt slags tro eller bevista någon ny sorts gudstjänst.Man hadde nog hörts talas om hur sekter uppstodo här og där…och hur människor gingo ut i åar og sjöar och låto döpa sig med baptisternas nya döpelse, men man skrattade åt alltsammans”

Slik beskriver Selma Lagerlöf innbyggerne i Nås like før Olof Henrik Larson (kalt Hellgum i romanen) kom til bygda med sin nye tro. Han var født i Grundsund, men havnet i Chicago hvor han ble kjent med metodistene. I 1890 kommer han til Nås og verver flere av bøndene til sin nye sekt ved sin karismatiske utstråling.

Bygda Nås ligger fortsatt fredfullt til ved Västerdalälven.

Hvert år i juli holdes Ingemarsspelen i Nås. Da spilles et friluftsteater hvor man gjenforteller historien om utvandringen fra Nås i 1896.

Det lå tunge skyer over Nås denne juni dagen i 2008. Det virket som det lå en tung og dyster stemning forsatt preget dette stedet. Vi tenkte først at det var lyset og været som ga oss denne underlige følelsen, men våre følelser skulle bare bli forsterket den neste timen.

Leser man romanen til Lagerlöf får man et inntrykk av at det var spesielt gudfryktige og særdeles hyggelig og rettskafne mennesker som bodde i Nås. Her levde alle i harmoni og alle brydde seg om hverandre.

Dagen var full av overraskelser. Utenfor kirken traff vi to damer fra California. Ved siden av meg ser du 75 år gamle Margaret Matson som akkurat var ankommet Nås. Hun er sannsynligvis den eneste gjenlevende av Jerusalemfarerne som vokste opp i Jerusalem kolonien som ble oppløst på 1930-tallet. Margarets farfar gjestgiver Olof Matson tok med sin familie deriblant sin sønn Erik, Margarets far.

Til venstre på bildet ser du Cecily Dewing datteren til Margarets kusine. Hennes bestefar var Möckelind Lars Ersson Lind som var bondegutt fra Nås og reiste til Jerusalem sammen med sin far og sin familie. Cecily er imidlertid født og oppvokst i USA. Hun snakker selvfølgelig engelsk men amerikansk aksent, mens Margaret har en mer britisk uttale siden hun gikk på britisk skole i Jerusalem under oppveksten.

Mens de to amerikanske damene hastet inn i kirken til en konsert så gikk vi en tur om på kirkegården. Der traff vi en eldre dame som het Berta Hemmings.

“Det var så hemskt, det var så hemskt”.
Berta skjelver nesten i stemmen når hun forsøker å beskrive det som skjedde. Det høres nesten ut som det nettopp har skjedd en katastrofe, men det Berta snakker om skjedde altså for 112 år siden.
“Min mammas faster blev varnad. Alla varnade henne. Till och med doktorn provade att tala med henne, men det var omöjligt.” forteller Bertha. Den dramatiske fortellingen hun har fått fortalt av sin mor har satt sine dype spor.
“Men nu har jag sorterat alla breven. Jag har givit kopiorna till mina kusiner. Det var många brev från Jerusalem.

Langt bak Bertha på andre siden av jordet ligger det en gård. Det var her de samlet seg til sine møter forteller Bertha.

I veikrysset ved enden av kirkegården ble det reist en minnesten i 1966. På denne står navnene til de 37 bøndene som utvandret 23 juli i 1896.

Var dette en hjernevask, en gal mann med en sinnsyk ide som forførte lettlurte bønder med trusler om dommedag og hysterisk sekteri?

Det virket iallfall slik etter det vi opplevde på Nås denne dagen. Mange av Nås bøndene døde også like etter de ankom Jerusalem. I Nås holdt de seg for hellige til å omgås de vanlige bøndene og bare de som opplevde en spesiell kallelse og stemme i sitt indre ble med på reisen til Jerusalem ifølge romanen til Selma Lagerlöf.

Men historien har også en annen side. I kontrast til det svermeriske i Nås så finnes en annen side av saken. I Jerusalem så bosatte Nås bøndene seg i det som kalles den amerikanske koloni i Jerusalem. Den kolonien ble startet etter at en kvinne med navn Anna Spafford (kalt Mrs. Gordon i romanen) hadde mistet sine 4 døtre i et skibrudd i 1873. Senere mistet de også sin sønn Horito. Anna het opprinnelig Anna Larssen og var fra Stavanger i Norge. I 1881 bosatte ekteparet seg i Jerusalem og dette ble begynnelsen på The American Colony. Mens jøder, tyrkere, muslimer og kristne kranglet og stridde i Palestina så drev kolonien et fredsarbeid. De hjalp alle uansett nasjonalitet og religion og alle syke og skadede fikk hjelp. Dermed øket respekten for kolonien blant alle folkeslag i Palestina.

I 1898 kjøpte kolonien et kamera for å ta bilder av keiser Wilhelm II av Tyskland som besøkte Jerusalem. Dette ble starten på et fotomiljø i kolonien som tok utallige unike bilder fra datidens Jerusalem.

På de to første linjene finner vi Möckelind Erik Eriksson som og hans sønn Lars som er Cecilys morfar.

På linje 6 finner vi Erik Matsson, Margarets far. Eric Mattson var med i fotoavdelingen i kolonien, og da han senere flyttet til USA tok han med seg tusenvis av unike bilder fra Palestina. På begynnelsen av 1900 tallet så Palestina ut omtrent slik det så ut på Jesu tid, men idag er det et moderne samfunn i Israel. Disse bildene er derfor uerstattelige. Bildene er nå overgitt til Library of Congress i Washington DC.

I sin bok Drömmen om Jerusalem hevder imidlertid Mia Gröndahl at det var Lewis Larson eller Hol Lars som han hette i Nås (linje 8 på stenen) som tok alle disse bildene. Siden han forlot kolonien i 1930 ble negativene igjen i Kolonien og læregutten til Hol Lars, Erik Matsson, fikk senere kontroll over hele samlingen.

Her ser vi Matsson slekten og Katarina Hemmnings i uthevet skrift. Stedsnavnet “Utankyrka” trodde vi først var et sted flere kilometer unna, men det viste seg at Utankyrka var noen hus bare noen hundre meter fra kirken. Flere i Utankyrka har visstnok mange brev og annen informasjon om den dramatiske hendelsen for 112 år siden.

I følge Berta som vi traff på kirkegården så var det på denne gården (vi tror det var denne gården hun mente) som Olof Henrik Larson (Helgum) hadde sine møter da bøndene plutselig følte kallelsen til å reise til Jerusalem en julidag i 1896.

Skriv gjerne til meg om du har noen kommentarer eller har funnet feil i mitt lille reisebrev fra Nås.

Like utenfor Utankyrka på det stedet hvor Ingemarsspelen spilles hvert år så traff vi to sykepleiere som var ute å gikk tur med en eldre mann med rullator. Jeg tenkte at denne mannen kanksje husket noe av den gamle historien så jeg stanset bilen for å snakke med den eldre pleietrengende mannen.

-Dom har tagit mitt hem, skrek han og var svært aggresiv.
Jeg prøvde å roe ham ned, men han ble bare enda sintere. Med rullatoren foran seg gikk den kraftige mannen til angrep på bilen. Han kjørte inn i bildøra på min Toyota med veldig kraft. Den kvinnelige sykepleieren kastet seg over ham, men han gjorde kraftig motstand. Til slutt fikk de ham ned i en medbrakt rullestol og fikk trillet ham hjem.

Det var liksom bare dette som manglet på dette underlige stedet:

Vi ble altså påkjørt av en mann med rullator!

Dermed var vårt 75 minutters lange opphold i Nås over.

Jeg tror ikke jeg vet om noe flottere i norsk natur enn Besseggen. Vi startet turen tidlig på morgenen ved Gjendesheim. Her skulle vi ta båten innover Gjende til Memurubu. Derfra skulle vi gå tilbake til Gjendesheim over Besseggen.

I can’t imagine anything more beautiful in the norwegian nature than Besseggen in Jotunheimen. Our journey started early in the morning at Gjendesheim. From here we took the boat on the lake called Gjende to a place called Memurubu. From Memurubu we went back to Gjendesheim over Besseggen.

Vi var heldig med været og utsikten er bare helt enorm der man går høyt over Gjende. Det ligger fortsatt snø på toppene i Jotunheimen.

Slik beskriver Henrik Ibsen dette landskapet i Peer Gynt:

Har du set den
Gendin-eggen nogen gang?
Den er halve milen lang,
hvas bortefter, som en ljå.
Udfor bræer, skred og lider,
rakt nedover urder grå,
kan en se til begge sider
lukt i vandene, som blunder
svarte, tunge, mer end
tretten-hundred alen nedenunder.

Henrik Ibsen describe this nature in the famious Peer Gynt:

Have you ever chanced to see the Gendin-Edge?
Nigh on four miles long it stretches sharp before you like a scythe.
Down o’er glaciers, landslips, scaurs, down the toppling grey moraines,
you can see, both right and left, straight into the tarns that slumber, black and sluggish, more than seven hundred fathoms deep below you.

Noen små snøbreer passerte vi også langs stien. Hvert år går omkring 30.000 mennesker over Besseggen. Vi møtte folk av alle nasjonaliteter, men mest nordmenn.

We passed some small glaciers along the path. Every year more than 30.000 people goes over Besseggen. Most of them are norwegians, but we met nearly all nationalities.

I bakgrunnen så ser man den bratte eggen vi skulle klatre over. Det er naturlig å ta en lang pause når man kommer til Bessvatn.

In the background we could see the sharp edge that we had to climb. At the blue lake Bessvatn its nice to make a long break and eat some food.

Når man kommer litt høyere så ser man det fantastiske synet av de to sjøene. Gjende er grønn siden vannet kommer i hovedsak fra breene i området. Bessvatn er imidlertid helt blå.
Gjende ligger nesten 400m lavere enn Bessvatn.

On the way up the edge we got a beautiful view of the two lakes. Gjende is green since the water mainly comes from the glaciers. But Bessvatn is blue. Gjende is 400m lower than Bessvatn.

Det var bratt og det var høyt.

Og det var kjekt å ha en eldre bror til å passe på seg.

Til tider var det virkelig skummelt.

One of the most heavy parts of the trip.

Her er barna svært stolte av å ha kommet så høyt og langt. Og været var fortsatt perfekt.

Our children were very proud after we had overcome the edge. And the weather was still fantastic.

Endelig var toppen nådd. Vi var nå 1743 moh. Her kunne vi også kaste på en sten på varden.

At the top at last. 1743 over the sea level. Like a lot of other people we added another stone here.

Verdon Canyon er noe av det mest spektakulære man kan se i Europa. På den greske øya Kreta hevder man at Samaria kløften er europas lengste kløft, men dette stemmer ikke. Verdon Grand Canyon er lenger, den er faktisk 21 km lang.

Verdon Canyon is one of the most spectacular places in Europe. The Samaria gorge on Crete is claimed to be the longest gorge in Europe, but this is not true. The gorge of Verdon is longer, 21 km long.

I bunnen av kløften renner elven Verdon. Lenge var deler av kløften helt ukjent. Først i 1905 klarte E.A. Martel å utforske hele kløften og allerede i 1918 anla man en sti der hvor Martel hadde vandret. Siden har denne stien som går delvis langs vannet mellom de merkede punktene på kartet, blitt kalt Martel stien eller Martel path på engelsk.

For 15 år siden hadde vi sett sydsiden av kløften fra bil. Siden den gang har det vært min drøm å engang gå igjennom hele kløften å se denne storslåtte naturen på nært hold. Denne gangen skulle det lykkes. Jeg skulle endelig få mulighet til en kløftevandring i Europas største kløft sammen med familien.

E.A. Martel was the first to carry out a complete survey of these gorges in 1905. Few years later a path was marked at the places i went. This was named the Martel path. It was now 15 years since we saw this place from our car on the south side. Since then it’s been my dream to walk through the gorge and look at this remarkable nature.

Ingen av oss var spesielt godt trent. Men likevel så valgte vi å trå til med denne fysiske aktiviteten. Et diagram som viste høydeforskjellene på turen sto ved Point Sublime hvor vi startet. Vi gikk altså fra øverst i kløften og sydover dvs. fra høyre på bildet og mot venstre- Som du ser går stien mye opp og ned og den avsluttet for oss med en meget bratt og lang stigning opp til La Malin.

None of us was trained for this exercise, but we still took the change to walk the 17 km from Point Sublime to La Maline. The diagram shows the height differences on our walk down the gorge.

Etter å ha parkert bilen ved Point Sublime startet vi vandring. Vi bodde ved kysten i Frejus, men det var bare ca 2 timer å kjøre til Verdon. Den trange Samson korridoren var det første vi møtte på Martel stien.

We lived in a house in Frejus, but that was only two hours driving to Verdon. The narrow Samson corridore was the first we met on our walking on the Martel path.

Her er noen av plakatene og informasjonstavlene som vi så underveis. Selve Martel stien var merket med en horisontal hvit og rød strek. Det var ikke vanskelig å finne fram.

Plakatene fortalte oss at gjennomsnitts tiden for å gå Martel stien var 7 timer. Vi regnet med å bruke en del lenger tid siden ingen av oss var trenet til dette.

Several signs and posters was on the path. We were not trained for this so we had to calculate some extra time. 7h hours was the scheduled waliking time for La Maline.

Dette er den gamle stien gjennom Samson korridoren. Vi benyttet ikke denne. Her er det meget farlig å gå.

This picture taking from an opening in the tunnel shows the old path through the Samson corridore. We did’nt walk here. This path is very dangerous.

Isteden har man hugget ut 3 tunneler slik at man kommer fram langs Verdon elven. Likevel hang det plakater med kraftige advarsler om at dette var en meget krevende løype og at man ikke har noen muligheter for å avbryte turen når man først har kommet midt ned i kløften. Det finnes faktisk ingen annen vei opp utenom Martel stien. Den siste tunnelen var delvis full av vann og dette skapte litt problemer for oss. Vi hadde med oss lommelykt og denne var helt nødvendig i de kilometer lange mørke tunnelene.

A safer way was through these tunnels. We walked through 3 of them. Once you start walking this route its no short cut to esacape from the path. You simple have to walk the whole way. High mountains was surrounding us. The last tunnel was partly filled with water and that made it a little difficult for us. We were happy that we brought a torch with us.

Turen skulle vise seg å være meget variert. Noen steder var det åpent slikt som her, mens andre steder var det frodig mens stien var dekket av grønne trær. Noen steder var det sol og varmt, men de fleste steder var temperaturen svært behagelig. Dette til tross for at tidspunktet var slutten av juli. Noen steder var det lyst og sommerlig, men bare sekunder senere gikk stien plutselig inn i skyggen av fjellet og man fikk en hel annen følelse. Og midt i tunnelene var det mørkt og kaldt.

It was a lot of variation in the nature. Some places was open like this, but other places was more overgrown by threes and bushes. Some places was sunny and hot while others was dark and cold. So all the way everything was rapidly changing giving us a different feelings as we went further on the Martel path.

Bilder kan aldri gjengi følelsen av å være omsluttet av slike fjellvegger som vi opplevde i denne kløften. Nederst i kløfta varierte bredden mellom 6 og 100 meter. Øverst var avstanden mellom klippene mellom 200 og 1500 m. Dybden i kløfta varierer mellom 250 og 700 m.

Pictures can never show the feeling we had while we walked surrounded with these high mountains. The with of the gorge varies from about 6 to 100 m (20 to 320 ft.) and at the top of the cliffs from about 200 to 1500 m (650 to 5000 ft.). The depth from the edge of the plateau varies from about 250 to 700 m (800 to 2500 ft.)

Vi fulgte Verdon elven hele veien, men vi var helt nede ved elvebredden bare noen ganger. Som regel lå elven utilgjengelig under oss der vi gikk på stien langs den bratte fjellveggen.

We followed the river all the time. A few times we were down to the riverside, but most of the time the river were flowing under us as we followed the narrowed path on the mountain sides.

Etter drøye to timers vandring tok vi vår første skikkelige pause. Tidligere hadde vi bare hatt noen korte stopp for å ta bilder eller for å plastre såre føtter. Vi møtte endel andre vandrere også, men det var ikke veldig folksomt i kløften. Men mange stanset her på dette fantastiske stedet. Vi hadde med oss mat og drikke, men vi var usikre på hvor mye vann vi måtte ha med. Vann er tungt å bære, men man kan ikke risikere å råke opp for vann nede i kløfta.

After more than 2 hours walking we took our first real break. We had earlier just had some small breaks to fix our feets etc. We met some people, but the gorge was not very crowded this day. We didn’t take the risk to drink from the river so we had to carry a lot of water on our journey through the gorge.

Vi passerte den ene perlen etter den andre. Her sitter jeg og koser meg med en fantastisk utsikt. Kameraet fikk dessverre bare med seg noen glimt av den storslåtte naturen. Over meg var det enorme fjellvegger.

We stopped at many beatiful places.

Langs stien passerte vi en rekke huler. Denne hulen benyttet flere som toalett. Det var nemlig ikke lett å finne en avsides buske under denne delen av stien. Stien var som regel bratt og smal uten avstikkere.

Along the path we passed many caves. Some people used this cave as a toilet. It was not easy to find a three on a lonely place since the path was so narrow and the hillsides so heavy.

Etter matpausen steg stien ganske høyt igjen og dermed fikk vi et flott overblikk over deler av terrenget vi hadde gått igjennom.

After the break the path went high again and we got a beautiful overview our the places we had passed.

I taket på denne fjellveggen hadde en fugl bygd seg et rede. Innimellom dukket det opp et nebb og et lite hode ut av den lille sprekken på størrelse med en hånd.

A bird have made a small nest in the roof of the cave. Suddenly we saw a little head comming out.

Siste del av turen skulle vise seg å bli vesentlig mer anstrengende enn første halvdel. Plutselig sto vi foran ca 240 meget bratte trappetrinn som vi måtte forsere. Vi skulle nå mer eller mindre rett opp denne fjellveggen i en liten smal sprekke. Da vi nådde toppen så vår sønn denne plakaten. Han regnet med vi var stort sett ferdig med den harde turen etter alle disse timene, men vi var altså ikke mer enn ca halvveis. Det var 4 timer tilbake og 3.5 timer fram til La Maline.

The last part of the trip was much harder than the first. In front of us here was 240 very steep stairs. When we finally got on the top our son saw this sign. He had calculated that we were soon at the end of the trip, but this sign showed something else. 4h to go back and 3.5h in front. We were just half the way after all these hours. This was a tough message written on iron.

Selv om det var skummelt gikk det for så vidt veldig greit å komme forbi disse bratte trappene. Men det var helt umulig å gå forbi de vi møtte. De som var på vei nedover slet også veldig. VI måtte gå forbi hverandre på de små plattformene som var midt i trappene.

We had to wait for passing people on the small plattform between the stairs. It was simply to narrow to meet somebody in the middle of the heavy stairs.

Etter trappene gikk det raskt nedover igjen før vi igjen måtte gå bratt oppover igjen, denne gang ved hjelp av et tau som var festet i noen stolper.

After the stairs we went down, but suddenly up again. This time we had to hold unto a rope above us.

Plutselig så vi Mescla balkongen på sydsiden av Verdon-kløften. Høyt oppe kunne vi skimte små skikkelser som så ned på den eiendommelige naturen.

On the top of the cliffs we suddenly saw the Mescala balcons. It was dfficult to see the small people looking down to us. But I doupt that they could see us. The gorge is so big and the mountains so high. An unforgetable time on the journey.

Selv måtte vi fortsette å klatre både opp og ned i det ulendte terrenget. Det tok mye lenger tid å gå ned en bratt stigning enn det ville ta å gå opp den samme veien. Fra tidligere fjellturer hadde vi erfart det samme.

It was more difficult to go down a hang than to climb up. Going down was much more time consuming. We already knew this from mountains trips in Norway.

Vi tok en siste rast, spiste opp resten av nistematen og drakk opp mesteparten av drikken vi hadde med oss. Nå var det stort sett bare den bratte oppstigningen til La Maline igjen.

The rest of the food and nearly all the water was consumed at the last break on the riverside. Now it was only a heavy road up to La Maline.

Høyt oppe over oss gikk veien vi hadde kjørt på 15 år tidligere. Her var det hugget ut tunneler hvor bilveien gikk. Herfra kan man se ned i kløften. Men dette var meget høyt over der vi satt.

High above us we saw the car road and the tunnels in the mountain. Here its a beautiful view of the gorge. We stopped up there 15 years ago and the memory of the sigth had brought us to the place we were now.

På vei opp fikk vi et fantastisk overblikk over den enorme kløfta. Det som er så spesielt er at Verdon-kløfta dukker så uventet og plutselig opp i terrenget. Når man kjører på sydveien så passerer man jordet med både sau og vegetasjon før man plutselig ser at landskapet totalt endrer seg.

On the way up to La Maline I took this picture of the gorge.

Det var utrolig deilig å komme fram til den lille restauranten i La Maline. Det er ingen byer i nærheten, ingen bebyggelse og stedet ligger altså svært øde og bilen vår var nå altså på parkeringsplassen øverst i kløfta ved Point Sublime, 20 km unna. Vi oppdaget raskt at den siste bussen hadde gått for en halv time siden, og ingen taxier gikk denne dagen fikk vi høre. Vi hadde altså et problem. Vi hadde gått i 7.5 timer (inklusive 1.5 time pauser) og vi var lite motiverte til å gå enda 2 mil. Vi spurte alle i restauranten, men ingen skulle nordover. Dessuten var veien enveiskjørt så ingen kjørte nordover på denne veien. Eieren av restauranten var imidlertid en hyggelig kar som hjalp oss da vi ikke hadde noen utveier på vært problem. Han sa seg villig til å kjøre oss tilbake til bilen. Dermed ordnet det hele seg.

Arriving at the small restaurant of La Maline we had one more problem. The last bus had left and the taxi was not running this day. After walking 7.5 hours we were not motivated to go another 20 km. But the owner of the restaurant drove us back to our car at Point Sublime.

På veien tilbake tok jeg dette bildet av kløfta som vi nettopp hadde gått i.

From the car on our way back I took this beautiful picture of the gorge we just had walked through.

Her gikk vi altså fra det øverste punktet Point Sublime til La Maline nederst i bildet. Dette hadde vært en fantastisk opplevelse. En drøm hadde nå gått i oppfyllelese.

Here you can see the route we had went through. From the top Point Sublime to La Maline down on the map.

Please feel free to send me a comment on my e-mail, ew@ew.nu

Karlsbroen fra det 1300-tallet er en av de største severdighetene i Praha. Den er 500 m lang, har 16 buespenn, gotiske tårn ved brohodene og er smykket med barokk skulptur.

Det er alltid mye folk og mye underholdning på den gamle broa som går over elven Vltava.

Fra broa ser vi en av kanalene som minner svært om Venezia. Praha er en veldig flott by med mange severdigheter.

I den jødiske ghettoen i Praha har jødene gått igjennom ubeskrivelige lidelser i løpet av årene. Idag fungerer området som et slags museum. Det er flere synagoger i dette lille området.

Den gamle kirkegården var et meget spesielt sted.

Her var gravene omtrent oppå hverandre. Det rådet en meget spesiell stemning på dette stedet.

Statuen av reformatoren Johan Hus står midt på det gamle torget. Johan Hus kom fra enkle kår og etter sine studier i Praha begynte han å refse det katolske pavedømmet for umoral og det utsvevende liv som mange levde. Han ble en stor folkepredikant og mange tjekkere fulgte ham. Inspirert av den engelske reformatoren Wiclif så talte Hus mot både avlat og pavedømmets frafall. Han kalte sågar paven for Antikrist. Snart ble han anklaget for kjetteri og brent på bålet mens han nektet å oppgi sin tro.

Mating av duer hører også med til en sightseeing tur.

På torget står også dette eldgamle astronomiske uret fra 1400-tallet. Hver time så lukkes de små lukene opp og apostlene og andre skulpturer kommer ut en etter en.