Blog

Jeg vil ingenlunde slippe deg

Det greske språket er ofte mye rikere enn vårt eget språk. Dette er en av grunnene til at bibelvers kan være noe forskjellig i forskjellige bibeloversettelser. Vi skal her se på to skriftsteder hvor den greske grunnteksten har en sterkere mening enn mange av dagens bibeloversettelser.

Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg. Hebr 13,5 (1930)

Slik er dette skriftstedet oversatt i 1930 oversetten fra Det Norske Biblelselskap. Ser man på den greske teksten finner man ut at det er en forsterket nektelse som blir brukt. På gresk er det to ord for «ikke». Det ene er ou og det andre er me. Betydningen av disse uttrykk som altså begge betyr «ikke» kan vi sette opp i en liten tabell. Slik blir disse ord beskrevet i den store gresk engelske ordboken «Liddel and Scott»:

ou betyr ikke, brukes ved: fakta, ærklæring, fornektende, absolutt, objektivt

me betyr ikke, brukes ved: vilje, tanke, forkastende, relativt, subjektivt

I skriftstedet over er begge disse ord brukt samtidig, ou me, og dette er den sterkeste form for nektelse på gresk. Spiller vi litt med tanken kan vi si at Herren overhode ikke vil forlate oss. Dette gjelder både absolutt og relativt, om vi tenker subjektivt eller objektivt på det, og både tanken og faktumet står fast. Skriftstedet ble oversatt slik i den meget kritiserte 1978 oversettelsen:

Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg. (1978)

Når revisjonen av denne oversettelsen kom i 1985 hadde man imidlertid tatt selvkritikk og endret dette.

Jeg vil slett ikke slippe deg og slett ikke forlate deg. (1985)

Dette siste er ingen dårlig oversettelse, og vi kan glede oss over Guds trofasthet. Som Paulus sier det i Romerbrevet. «Hverken død eller liv, hverken engler eller krefter skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet.» Rom 8,36

Den aller ringeste

I vår lille serie skal vi nå gjøre det enda vanskeligere og se på enda et sterkt uttrykk fra Det Nye Testamentet. Til å begynne med skal vi repetere litt gramatikk. Selv om de fleste har lært endel grammatikk på skolen er vel mye av dette gått i glemmeboken. Flere hopper kanskje av nå, men om du leser videre skal vi skal se litt på gradbøyning av adjektiver.

Disse bøyes på gresk som på norsk i Positiv – Komperativ og – Superlativ. Et par eksempler som gjør det mer forstålig: rik – rikere – rikest, liten – mindre – minst. Disse tre formene utgjør gradbøyningen eller komparasjonen. Vi bruker disse uttrykk i vår dagligtale for å beskrive ting eller substantiver som det heter i grammatikken.

Vi skal nå se på et uttrykk som apostelen Paulus bruker i Efeserbrevet 3,8. «Jeg som er den minste av de hellige..» (1978 overs.). Ordet som Paulus bruker her er elachistotero. Dette er altså oversatt med den «minste» eller «ringeste». Ser vi på bøyningen av dette adjektivet finner vi to endelser. –isto -tero. Den første er endelsen for superlativ og den siste er endelsen for komerativ. Med andre ord er dette smør på flesk og uttrykket betyr rent bokstavelig «ringere -este» eller den «ringere enn den ringeste». Om vi hadde skrevet noe slik på norsk ville det jo blitt et ikke eksisterende ord. I NT gresk tar ofte forfatteren seg slike friheter og nye ord blir dermed dannet. Dette er litt uvant for oss, men på gresk er dette helt vanlig.

Paulus er altså ikke bare liten eller minst, han er mindre enn den minste av de hellige. Dermed blir de fleste norske oversettelser for svake. Den gamle oversettelsen fra 1930 skriver: Meg den aller ringeste av alle de hellige.... Dette er kanskje den beste oversettelsen av dette vers. 1988 oversettelsen fra Norsk Bibel skriver bare « ..den minste av de hellige». Har du flere oversettelser hjemme? Sjekk dette skriftstedet.

“SALMENES BØKER”

av Erik Wold

Salmene er delt inn i 5 bøker i den hebraiske bibel.

Bok 1 Salme 1 – 41 Hovedsakelig av David Begynner lik 1.Mos., med velsignelse,
og avslutter med lovprisning og et
dobbelt “amen”, Salme 41,14.

Bok 2 Salme 42 – 72 Hovedsakelig av David Begynner lik 2.Mos., med nød og gråt,
og avslutter med lovprisning og et
dobbelt “amen”, Salme 72,19.

Bok 3 Salme 73 – 89 Hovedsakelig av Asaf Begynner lik 3.Mos., i helligdommen,
og avslutter med lovprisning og et
dobbelt “amen”, Salme 89,53.

Bok 4 Salme 90 – 106 Hovedsakelig anonyme Begynner lik 4.Mos., med Moses og Israel som gjør opp regnskap i ørkenen,
og avslutter med lovprisning, et “amen”
og et “halleluja”, Salme 106,48.

Bok 5 Salme 107-150 Delvis av David Hele denne gruppen av salmer handler
og delvis anonyme om Guds ord, jf. 5.Mos. 8,3,
og avslutter med lovprisning og et
“halleluja”.

Hvem har skrevet Salmene?

73 salmer av David NB. Salme 2 er Davids salme ifølge Ap.gj. 4,25
Salme 95 er Davids salme ifølge Hebr. 4,7
12 salmer av Asaf 50, 73 – 83
10 salmer av Korahs barn 42, 44 – 49, 84, 85, 87
1 salme av Heman 88
2 salmer av Salomo 72, 127, (72 er også med blant Davids salmer)
1 salme av Moses 90
1 salme av Etan 89
50 anonyme salmer

Salmene er sitert 36 ganger i Det Nye Testamentet.

Overskrifter

34 salmer er uten overskrift F.eks. 1, 2, 10
52 salmer har en enkel overskrift F.eks. 11, 13, 14
14 salmer har en historisk overskrift F.eks. 3, 7, 18, 30, 34
15 salmer er “sang ved festreisene” Salme 120 – 134
4 salmer har en spesiell hensikt Salme 38, 70, 92, 102
31 salmer har en “spesiell tittel” F.eks. 4, 5, 6, 7

Salme 4 er en kveldssang. Salme 5 er en morgenbønn.

Innholdet i salmene

9 salmer om rettferdighet 1, 15, 84, 91, 92, 101, 112, 128, 131
4 salmer om Sion 87, 122, 132, 133
16 “historiske” salmer 40, 42, 43, 70, 78, 81, 102, 104 – 107, 114, 124, 126, 129, 132
8 kongelige salmer 8, 19 – 21, 24, 29, 61, 101
Hyrdesalmen 23
Brudesalmen 45
Trygghetens salme 91

Salme 117 er den korteste salmen.
Salme 119 er den lengste salmen.

Salme 118, 8 er det midterste verset i bibelen og inneholder noe av
det mest sentrale i bibelens budskap.

Foran mange av salmene er det beskrevet hvordan de skulle framføres. F.eks. Salme 4 med strengelek, Salme 5 med blåseinstrumenter, Salme 92 på sabbatsdagen,
Salme 121 ved festreisene.

Mot slutten går vi imidlertid mot et klimaks hvor alle instrumentene skulle være med,
les Salme 150! “Alt som har ånde, love Herren! Halleluja.”

PAULUS’ LIV OG VIRKE UTENOM MISJONSREISENE

Oppvekst og barndom

1. Ap.gj. 22, 3 1. Født i Tarsus
2. Oppfostret i denne by (Jerusalem)
3. Opplært ved Gamaliels føtter
Det ser altså ut som om han flyttet til Jerusalem da han var ganske liten; «Levd iblant mitt folk fra ungdommen av.» Ap.gj. 26, 4.
Hans søster og hennes sønn bodde i Jerusalem, Ap.gj. 23, 16.
Paulus’ mor er ukjent, men hans far var fariseer og romersk borger, Ap.gj. 23, 6.
Han var av Benjamin stamme, Fil.3, 5.
Paulus snakket gresk, Ap.gj. 21, 37, og hebraisk, Ap.gj. 22, 2.

Ungdom

Opplært ved Gamaliels føtter, Ap.gj. 22, 3, men gikk lenger enn han i sin nidkjærhet, Gal. 1, 14. I Ap.gj. 5, 34-39 advarer faktisk Gamaliel mot forfølgelse av de kristne, men Paulus forfulgte de kristne, Ap.gj. 8, 1 og 9, 1. Paulus samtykte i mordet på Stefanus, Ap.gj. 7. Paulus var da en ung mann, Ap.gj. 7, 58.
I Ap.gj. 26, 9-11 står det noen sterke uttrykk. Her står det faktisk at Paulus «tvang de kristne til å spotte.» Han fikk fullmakt av yppersteprestene til å forfølge de kristne, Ap.gj. 9, 1-2 og 26, 12.

Paulus’ omvendelse

Nevnt hele tre ganger i Apostlenes gjerninger, kap. 9, 22 og 26.

Paulus’ tidlige virke

Kom til Damaskus, men dro først ut i Arabias ørken før han begynte å forkynne i Damaskus, Gal.1, 17.
Var tre år i Damaskus og forkynte i synagogene, Gal. 1, 18 og Ap.gj. 9,20.
Dro til Jerusalem, men var der bare i 15 dager, hos Peter, Gal.1, 18.
Disiplene fryktet ham. Han ble bare kjent med Peter og Jakob, Herrens bror, Gal. 1, 18, men Barnabas tok seg av ham, Ap.gj. 9, 26-27. Disse vers ser ut til å være
i konflikt med Gal. 1, 19, hvor han poengterer sterkt i neste vers at det er sant det han skriver.
Paulus og Barnabas ser ut til å innlede et vennskap og samarbeid fra dette tidspunktet.
«Samarbeidet» blir imidlertid brutt i slutten av kap. 15 hvor de drar hver sin vei.

Da jødene søkte å slå Paulus ihjel, reiser han tilbake til sin barndoms hjemby, Tarsus,
Ap.gj. 9, 30. Barnabas finner Paulus i Tarsus og de reiser til Antiokia og blir der et helt år med stor vekkelse. Ap.gj. 11, 25. Her blir disiplene for første gang kalt
kristne.
På grunn av hungersnød reiser Paulus og Barnabas til Jerusalem med hjelp, Ap.gj. 11, 29-30. Men de vender tilbake til Antiokia sammen med Markus, Ap.gj. 12,
25.
Så tar Den Hellige Ånd ut Paulus og Barnabas til deres første misjonsreise, Ap.gj. 13, 1-2.

Paulus’ utseende

Bibelen gir oss ikke noen beskrivelse av hvordan Paulus så ut, men noen vers gir og likevel et inntrykk av at det ikke var noe spesielt syn.
1.Kor. 2, 3 «var hos dere i skrøplighet.»
2.Kor. 10, 10 «legemlig nærvær er skrøpelig – – -», «tale aktes som intet.»
2.Kor. 12, 7 Paulus’ torn i kjødet

I et apokryfisk skrift fortelles det om Paulus’ utseende. Dette er et falskt skrift, men forfatteren ønsket kanskje likevel å fortelle på en troverdig måte hvordan Paulus så ut. Sitat fra Paulus og Theklas gjerninger:
« Og han gikk ut på den kongelige gaten som leder til Lystra og stilte seg der for å vente på ham, og han iakttok dem som kom og sammenlignet dem
med Titus’ beskrivelse. Og han så Paulus komme. Denne var en mann, liten av vekst, flintskallet, med krumme ben, med god holdning, sammenvokste
øyenbryn, en litt krokete nese, full av nåde. Iblant så han ut som et menneske, iblant hadde han en engels ansikt.»

Andre sider ved Paulus

Paulus lar Timoteus omskjære, Ap.gj. 16, 3, men forteller at Titus ikke ble det, Gal. 2, 3.
Paulus gir et lurt svar etter å ha skjelt ut ypperstepresten, Ap.gj. 23. En underlig oppførsel av Paulus.
Paulus’ syn på seg selv på tre forskjellige tidspunkt:
1. Den ringeste av apostlene, 1.Kor. 15, 9. År 59
2. Den aller ringeste av de hellige, Ef. 3, 8. År 64
3. Den største blant syndere, 1.Tim. 1, 15. År 66
Paulus forteller om hva han har opplevd av farer, 2.Kor. 11, 23-27.

Paulus’ sene virke

I Rom.15, 24+28 forteller han at han ønsker å reise til Spania. Vi vet ikke om han kom dit.
Vi vet at han var i Rom i over 12 år, og han døde der, Ap.gj. 28.

Ofte hører man at det refereres til den såkalte ”grunnteksten” i diverse avhandlinger.
Men hva er nå denne ”grunnteksten”. For det nye Testamentet som vi skal se på i
dette heftet så handler det ikke om noe originalskrift som ligger på noe museum et
eller noe annet sted. Originalbrevene (autografen) til f. eks Paulus brever er for lengst
gått tapt. Men i kampen mot kjetteren Markion midt på 100-tallet påropte kirkens
ledere seg å inneha originalskrifter fra Det Nye Testamentet. Tertullian skriver mot
slutten av det andre århundre om kirkens ledere som har ”de autentiske brev”.

Les hele avhandlingen som pdf fil: Det Nye Testamentets alle papyrus

De romerske høvedsmennene som er beskrevet i det nye testamentet, er omtalt på en positiv måte. På gresk er ordet høvedsmann «hekatonarkjos» som betyr
«leder av hundre mann», dvs. en sekstiendedel av en legion.

Høvedsmannen i Kapernaum

Den første høvedsmannen i det nye testamentet møter vi i Matt. 8, 5-10.
Han hadde en ydmyk holdning, samtidig som han visste hvilken myndighet han hadde.
I Luk. 7, 2-10 leser vi at han elsket jødene, og at han hadde bygget en synagoge for dem.
En slik medfølelse som han viste overfor sin slave, var nok meget uvanlig i romerriket.

Høvedsmannen ved Jesu kors

Han bekjente at Jesus var Guds sønn, og at han var rettferdig. Matt. 27, 54 og Luk. 23, 47

Kornelius i Cæsarea

Denne høvedsmannen er omtalt i Ap.gj. 10.
Han hadde mange positive sider:
– han var en from mann
– han og hans familie trodde på jødenes Gud
– han ga ofte almisser
– han ba stadig til Gud
– han var rettferdig, v. 22
– han hadde godt vitnesbyrd
I vers 7 leser vi at han hadde et åndelig samfunn med soldater som sto under ham.

Andre høvedsmenn

Ap.gj. 21, 33-40 Høvedsmannen redder Paulus og lar ham få tale til folket.
Det greske ordet for «den øverste høvedsmann» er «kjiliarkjos» og betyr «leder av tusen mann» eller «tusenmannsfører».

Ap.gj. 22, 24-28 Høvedsmennene vil slå Paulus, men lar være når de får høre at Paulus er romer.

Ap.gj. 23 Høvedsmennene redder Paulus fra jødenes hemmelige råd, ved å sende Paulus til Feliks om natten.

Ap.gj. 24, 23 Høvedsmannen passer på Paulus, at han får ro og at hans egne får tjene ham.

Ap.gj. 27 Høvedsmannen Julius var menneskekjærlig mot Paulus (vers 3).
Han setter likevel mer lit til styrmannen og skipperen (vers 11).
Han redder Paulus fra å bli drept (vers 42-43).

Bibeltime, 8. oktober 1996
ved Erik Wold

Forfatter: Undertegnet av Paulus og Timoteus (1,1), men hovedforfatteren er allikevel Paulus, se 2,19 hvor Paulus sier: «Jeg vil sende Timoteus.»

Sted: Paulus var fengslet (1,7 og 1,13). Noen mener det var i Cesarea (Ap.gj. 23,33),
men av Fil. 1,14 og 4,22 forstår vi at stedet var Rom.

Paulus besøkte Filippi første gang på sin andre misjonsreise ca. år 50 e.Kr. Ap.gj. 16,12-40.
Han hadde i utgangspunktet tenkt å reise til Bitynia (Ap.gj. 16,7), men Jesu Ånd gav dem ikke lov. Dette var første gang evangeliet kom til Europa. Hoffmannen i Ap.gj. 8 hadde tidligere brakt evangeliet til Afrika.

Byen Filippi var en gresk-romersk by, hvor innbyggerne kalte seg romere (Ap.gj. 16,21), og det var få jøder i byen. Derfor var det ingen synagoge i byen, men jødene samlet seg ved en elv utenfor byporten, Ap.gj. 16,13. Den første som ble frelst var en kvinne, og den første som ble utfridd var også en kvinne.

Filippenser-menigheten må ha vært en av de beste menighetene i den første tid. Den var godt organisert, med tilsynsmenn og menighetstjenere (Fil. 1,1). De gav underhold til Paulus (Fil. 4,15-18) og de står dermed i stor kontrast til korintermenigheten som Paulus nektet å ta imot vederlag fra (2.Kor. 11,7-9). Vi leser heller ikke om umoral i filippensermenigheten.
Epafroditus var kanskje forstander i menigheten (Fil. 4,18).

Filippenserbrevet er et av de mest lettleste brev i NT. Språket er vesentlig enklere enn det vi møter i f.eks. romerbrevet eller efeserbrevet. Lightfoot kaller brevet for: «det minst dogmatiske av apostelens brever».

Brevet handler mer om eksempelets makt.

– Jesu eksempel, Fil.1,27-2,16
– Timoteus’ eksempel, Fil.2,19-24
– Epafroditus’ eksempel, Fil.2,25-30
– Paulus’ eksempel, Fil.3,1-4,9

Den firfoldige Kristus:

Kap. 1 Kristus, mitt liv, v.21
Kap. 2 Kristus, mitt sinn, v.5
Kap. 3 Kristus, mitt mål, v.10
Kap. 4 Kristus, min styrke, v.13

Stikkord for brevet må vel likevel være ordet «GLEDE», som er nevnt 16 ganger i brevet.
I Fil.3,1 skriver Paulus nesten på en litt humoristisk måte at de skulle glede seg. Dette til tross for at han selv satt i lenker.

Jesu syvfoldige fornedrelse: Fil. 2, 6-8

1. ikke aktet det for et rov å være lik Gud
2. gav avkall på det
3. tok en tjeners skikkelse
4. kom i menneskers lignelse
5. fornedret seg selv
6. ble lydig inntil døden
7. ja, korsets død

GUD ……. MENNESKE ……. TJENER ……. FORBRYTER
«La dette sinn være i dere …..», Fil. 2, 5

Paulus’ gamle liv: Fil. 3, 5-6

1. omskåret på den åttende dag
2. av Israels ætt
3. Benjamin stamme
4. en hebreer av hebreere
5. overfor loven en fariseer
6. i nidkjærhet en forfølger av menigheten
7. i rettferdighet etter loven ulastelig

Alt dette regnet Paulus som skarn (søppel)

– forat jeg kan vinne, v.8
– forat jeg kan kjenne, v.10
– forat jeg kan nå fram, v.11
– forat jeg kan gripe det, v.12

«For øvrig, mine brødre, gled dere i Herren!» Fil. 3, 1.

Bibeltime, 10. september 1996
ved Erik Wold

En gutt møter Gud

Barndommen

Jeg er oppvokst i et vanlig godt norsk hjem. Siden ingen av mine foreldre eller noen av mine nærmeste var kristne var min kunnskap om Gud svært begrenset. Alikevel så hadde jeg en tro på Gud. Da jeg begynte på skolen fikk jeg en lærerinne som var kristen. Da hun den andre skoledagen sa at vi skulle be en bønn, spurte jeg henne hva «en bønn» var. Selv om jeg ikke kjente uttrykket bønn, så ba jeg ofte til Gud. Jeg husker at søstra mi sa at om Gud svarte på min bønn så måtte jeg huske på å takke. Dette var nytt for meg og jeg husker at jeg takket Gud ofte etter det hun hadde fortalt meg.

“Let og dere skal finne”

Bibelen var ikke noe kjent for meg. Jeg visste ikke så mye om Gud og Jesus. Jeg var en gang på en søndagsskoleavslutning, men jeg likte meg ikke der. Jeg syns det var bare oppmerksomhet om de som hadde vært trofaste på søndagsskolen. Masse sølvskjeer ble delt ut og jeg gikk aldri dit mer. Jeg sugde til meg all den informasjon jeg kunne om Gud og hans rike. Men det var ikke så ofte Gud ble nevnt. En kveld var det fest hjemme. Mamma og pappa hadde noen venner på besøk, skravla gikk og det ble drukket vin og
huset var fyllt av røk. Plutselig er det en som hevet røsten og sa: «Det står skrevet: Be så skal I få, let så skal I finne, bank på så skal det
lukkes opp for dere». Disse ordene gikk rett inn i mitt hjerte og jeg følte at dette var noen spesielle ord, det var Guds ord. En dag spurte jeg min
mor om hun trodde at Gud fantes. Hun svarte «Jeg vet ikke, men jeghåper han finns. Men uansett så er det viktig for mennesker å ha noe å tro på.». Jeg
var ikke fornøyd med svaret. Jeg ønsket ikke å tro bare for å tro, men jeg ønsket å tro på den levende Gud, han som virkelig var til. Den barnetroen jeg hadde forsvant gradvis. Jeg hadde et ønske om å tilhøre Gud, den levende Gud. Men det var så mange religioner og det var så vanskelig å tro. Jeg har alltid vært en skeptiker og det ble umulig for meg
tro. Jeg hadde alikevel et ønske om at jeg kunne si: «Jeg tror ikke,jeg vet». Men så enkel var ikke verden. Jeg leste mye i min tidlige ungdom. Om stjerner, om verdensrommet, om utviklingslæren, om relativitetsteorien og om hvordan alt ting var bygd opp og hvordan ting fungerte. Jeg hadde ingen eller liten tro på overnaturlige ting. Alikevel opplevde jeg at det fantes
ting jeg ikke kunne forstå. Under eksperimenter med tankeoverføring opplevde jeg at jeg klarte å velge ut riktig fyrstikk blant over 40
fyrstikker gang på gang. Men jeg var og ble en nøktern realist. På skolen ble det ofte vanskelig. Jeg ble ofte slått og mobbet. Men jeg var flink på skolen. Av guttene var jeg den flinkeste og jeg hevet meg over dem som mobbet meg. Jeg kunne mer enn dem, jeg visste mer enn dem. Jeg forsto at de mobbet bare for å hevde seg. Men det trengte ikke jeg for jeg var ikke så dum som de som mobbet. Slik vokste min selvtillit og jeg stolte veldig på mine egene tanker og mine egene resonnementer.

Mannen med Jesus på veska

I gata hjemme kom bussen hver time. Alltid kom bussen ca. seks minutter på hver hele time. Det var tre forskjellige bussjåfører somkjørte denne ruta. Alle bussjåførene var hyggelige. De stoppet til og med noen ganger og tutet med hornet utenfor huset vårt slik atsøstra mi skulle rekke jobben. Andre ganger hjalp de naboen med å kjøre bilen opp den bratte bakken og inn i garasjen. En av bussjåførene var alikevel litt annerledes. På veska hans, som alltid sto synlig i frontruta på bussen, sto det med påklistrede bokstaver “Jesus lever”. Alle kalte han bare for “Han med Jesus på veska”. De sa han var medlem av en sekt eller noe. Noen ganger var teksten på veska Joh 1,12. Det sto ikke noe mer. Jeg lurte fælt på hva det betydde. Bussjåføren var alltid bli og han kjente godt alle guttene i gata.

Den ukjente Gud

En dag dro vi til Oslo for å høre på den kjente rockegruppen Yes. Jeg satt på i bilen til svogeren min og vi skulle akkurat kjøre forbi en bil. Plutselig kom den en trailer imot og det ble meget smalt imellom bilene. For første gang i mitt liv fikk jeg plutselig dødsangst. Bare noen centimeter lenger ut og alt hadde vært slutt. Hendelsen var ikke så dramatisk
egentlig, men jeg jeg begynte å tenke over det meningsløse med livet. Ingen lever evig, og plutselig en uventet dag så er alt slutt. Jeg begynte å få litt problemer med angst og nerver. Tanken på at det måtte være Gud kom til meg, men hvordan i all verden skulle jeg finne ham. Verden var jo full av religioner og alle sa kom til oss. Jeg syntes dette var håpløst. Kanskje jeg skulle be til en gud som jeg ikke kjente? Bare be til Gud, han som virkelig er Gud, uannsett hva han heter og hvilken religion han måtte styre.

Diamanter varer ikke evig

På ungdomsskolen hadde jeg en kamerat som het Jørn. Jørn var snill, alltid snill, han var ikke særlig tøff og jeg likte meg sammen med ham. Han var også en som ble litt mobbet på skolen. Vi passet derfor godt sammen. Han var interessert i
film, vanvittig interessert i film. Jørn hadde bestemnt seg for den dagen han ble gammel nok til å komme inn på kino skulle han se alt som var å se. Han hadde ringperm på ringperm med navn på skuespillere og navn på filmer. Jeg husker jeg var på kino sammen med ham for å se på James Bond filmen “I hemmelige tjeneste”. Filmen var spennende, virkelig spennende. Dette var en stor opplevelse for meg å kunne se en slik film. Plutselig forlater Jørn kinolokalet mitt i filmen. Han unnskyldte seg med at han skulle rekke bussen.

Neste uke er det en ny James Bond film på kino. “Diamanter varer evig”. Jørn sier at han heller vil se en annen film nemlig “De ti bud”. Denne filmen gikk i et annet kinolokale. Jeg blir med og ser den lange filmen. Jeg spør Jørn en dag om hvordan det går med filminteressen hans. Han sier bare at han har kastet alle permene han hadde hjemme og at han ikke bryr seg noe særlig mer om film. Noe begynte å skje med Jørn, men han hadde jo da også alltid vært litt sånn kristen.

“Det nytter ikke å sparke til gråstein”

De andre guttene i klassen på ungdomsskolen hadde begynt å røke og drikke. Det var om å gjøre og være tøff. De skrøt over det de nasket og stjal. Jeg likte ikke dette noe særlig og falt utenfor gjengen innimellom. En ny gutt i klassen som het Rune skapte også problemer for meg. Han bodde på et ungdomshjem og hadde det ikke lett. Han var helt vill enkelte ganger, han truet med å banke opp lærerne. Men han hadde en utrolig form for humor. En gang ble observasjonslæreren tilkalt. Rune bare fortsatte og provosere lærerne. Til slutt ble læreren så sint at han sparket hardt til Rune på leggen. Men da bare kom det kaldt og rolig fra gutten: “Det nytter ikke å sparke til småstein veit du”. Jeg hadde prøvd å være hyggelig mot Rune, men etterhvert lot han det gå ut over meg. Men det var egentlig verst med Rune. Han hadde kommet skikkelig ut på skråplanet. Det
gikk rykter om at han stal biler og var i stadig klammeri med politiet. Heldigvis hadde jeg endel andre kamerater og vi holdt oss borte fra endel av det dårlige miljøet. Jeg var ikke alltid like ærlig selv heller. En gang, mens jeg gikk på barneskolen, var jeg på skiferie i Hemsedal. Der forfalsket jeg dagskortet i skiheisen. Uheldig som jeg var ble jeg tatt på “fersken”. Jeg syntes dette var meget flaut. Dagen etter falt jeg i bakken og fikk et sår i benet slik at jeg måtte fraktes ned i snøscooter. Arret er synlig fremdeles. Jeg følte at Gud hadde straffet meg og da jeg lå på hytta og så utover de veldige fjellene forsvant tvilen plutselig. Det måtte være en Gud. Noen må ha skapt dette og han vil at jeg skal være ærlig. Dette ga meg en meget god følelse innvendig. Gud så meg, jeg var helt sikker.

Er Ove blitt kristen?

Noen hus oppover i gata bodde en klassekamerat som het Ove. Jeg og min omgangskrets likte ikke alltid å være sammen med Ove. Alltid skulle han være tøff og han gjorde alt for å hevde seg i gjengen.

Men en dag oppsto det et rykte.
-Ove er blitt kristen!
Kristen, Ove? Det er ikke mulig!
-Det er sant, Rino sier det også.
Jeg kunne bare ikke tro det. Det var ikke mulig. Hvem som helst bare ikke Ove.
-Det er helt sant, de er helt gærne.De ligger på kne hjemme hos ham og
ber hele tiden. Det er helt vilt. Rino har vært der og sett det.
Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Hva er dette for noe. Det er da ikke tøft å være kristen?
Ove hadde vært ute for et uhell, han hadde skutt seg i øye med en trost-hagle. Han var fortsatt borte fra skolen. Men det hadde ikke noe med det å gjøre, kameratene mine sa at han var blitt kristen noen dager før uhellet. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro og ryktene gjorde et enormt inntrykk på meg. Hvordan kunne dette være mulig.

Det hadde begynt med moren til Ove. Hun hadde fått et veldig møte med Gud og opplevd at livet hennes var blitt forvandlet. Riktignok hadde hun tilhørt frelsesarmeen i flere år, men nå var det noe nytt. Bibelen ble tatt fram og alt var blitt nytt. Hennes mann var ikke kristen. Men mora til Ove klarte å overtale sin mann og sønn om å gå på et vekkelsesmøte. Det var de kjente sang- evangelistene “Egil og Arne” som hadde møte i Kristi Menighet i Fredrikstad. Ove ville først ikke gå,
men til slutt hadde han latt seg overtale.
-Men det blir bare denne ene gangen mamma, sa Ove.
Det ble en kveld Ove og hans far aldri kommer til å glemme. Noe skjedde og de hadde gått ned på kne begge to og søkt Gud for frelse. Men dette var mer en et knefall, det var et møte med en høyere makt. Livet ble aldri det samme etter dette. Dagen etter skulle det være bønnemøte hjemme hos Ove. Men bønnemøtet skulle være klokken 13.00 og da var Ove på skolen. Ove kunne tenke seg å være på dette møtet. Dette med Gud og Jesus var nytt for ham, men han ba forsiktig om at det måtte
ordne seg på en eller annen måte. Vi hadde gym de tre siste timene denne dagen. Gymlæreren vår var den etterhvert så mediakjente Rolf Kirkevaag jr. Da vi gikk ned til garderoben kom rektor ned.
– Dere må nok få fri idag gutter. Kirkevaag har punktert med bilen i Oslo og rekker
ikke gymtimen.

Det ble som vanlig jubel i klassen over denne beskjeden. Men den som jublet mest, uten at noen visste hvorfor, var nok Ove. Denne opplevelsen gjorde at Ove ble enda mer ivrig. Hans tro vokste og søkte etter å gå på kristne møter.

Enøyd inn i Guds rike

Ove var god i fotball. Han sto i mål på FFK’s guttelag. Dette tok mye av hans tid. Men han leste alikevel mye i bibelen. Halvannen uke etter sin frelsesopplevelse leser Ove noe merkelig i evangeliene.
“Det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike, enn å ha sine to øyne og havne i fortapelsen.”
Ove går til sin mor for å spørre om dette verset. Det betyr at det er bedre å miste en hånd eller et øye og så gå hjem til himmelen enn å ha begge hender eller øyne og så gå fortapt. Frelsen er det aller viktigste gutten min, svarte moren hans Tre dager etter skulle dette verset gå i bokstavelig oppfyllelse. Ove dro på trostejakt sammen med en kamerat. Hagla ble montert fra hverandre da de skulle hjemover. Men patronen ble ikke tatt ut. Plutselig treffer en sten avtrekkeren og skuddet går av. Det blir blod over hele ansiktet. Han blir raskt kjørt på sykehuset og heldigvis så står det ikke om livet. Men deler av ansiktet er ødelagt av hundrevis av hagl, og det ene øyet er helt smadret. Denne hendelsen ble et sjokk for familien.
Men Gud var med dem. Han ga dem trøst gjennom Ordet og på sykehuset hadde Ove drømmer og opplevelser. Men svar på hvorfor dette skjedde eller om det var noe mening med det fikk de aldri. Ove prøvde å stille opp på fotballtreningen etter dette. Men det var umulig. Avstandsbedømmelsen var kraftig redusert og målmann ble Ove aldri mer.

Ikke lenger tøff

Men på møtene opplevde Ove store ting. Med en stor lapp for øye gikk han ofte fram til forbønn for å oppleve nye ting med Herren. Og Gud ga styrke og kraft. På skolen begynte Ove å vitne. Han var ikke tøff lenger og når guttene provoserte ham
så sa han bare:

Jeg skal be for dere gutter så dere kan bli frelst. Jesus kommer snart!

Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dette. Det var helt utrolig. Ove var helt forandret. Jeg husker jeg gikk bak Ove nedover gata i en fritime. Det var akkurat som om det strålte av ham. Han gikk så sikkert. Han eide en kraft og selvsikkerhet som jeg aldri hadde sett før.
– Hva var dette?
Ove begynner også å snakke litt med Jørn. Den så forsiktige Jørn sperrer opp sine øyne når Ove forteller om sine opplevelser. Jørn har vært mye i kirken og sammen med kristne mennesker, men noe slikt som det med Ove har han aldri vært borti før.

En dag kommer Ove til meg.
– Til helga er det et møte i Saltnes. Det er to kjente evangelister “Egil og Arne” som skal
preke og synge. Jeg tenkte kanskje du ville være med på møte?
Ove blir med meg hjem. Jeg er ikke lett å overbevise.
– OK, jeg kan godt komme på et møte, men hvordan kan dette med Gud og Jesus være sant. Det er sikkert bare gamle historier. En fyr følte seg sikkert bedre etter at Jesus hadde vært der og så fortelles historien i årevis før noen skriver
det ned i den boka der. Og vips så er det blitt til at mannen var veldig syk og ble helbredet fullstendig.
Ove forsøker å forklare, men det er ikke lett. For Ove har jo ikke peiling. Jeg forteller Ove om verdensrommet, millioner av lysår, om stjernene som vi ser.
– Lyset fra stjernene er millioner av år gamle. Om noen sitter der oppe og ser
oss, da ser han bare dinosauruser. Så lang tid tar lyset på å bevege seg.
Ove vet ikke hva han skal si. Dette blir for vanskelig for ham. Han mener at alt det jeg har oppe i hodet mitt ødlegger for meg.
Etter at Ove har gått bestemmer jeg meg for å finne ut av dette selv. Jeg har jo en bibel.
Jeg kan jo lese selv og finne ut på egen hånd om dette med kristendommen har noe for seg.

Er dette sant?

Jeg starter med en gang. Første Mosebok, fra begynnelsen av og utover.
Jeg kommer ikke mer en tre kapittler fram. Dette blir for dumt.
– Adam og Eva skapt av Gud? Hva er dette for noe tull? Gamle eventyr og legender?
Og dette tror Ove på. Jeg kjenner jo til utviklingslæren og artenes opprinnelse.
Og denne Kain som slår ihjel broren sin for siden å gå bort for å gifte seg.
Gifte seg med hvem?
Med søstra si som tilfeldigvis bor i en annen by?
Nei, dette er helt håpløst. Når Ove kommer skal han få svare på alt dette.
Jeg klarer ikke lese mer i denne boka. Alikevel er det noe som slår meg.
Livet begynner med de lavere arter som først blir skapt, deretter de høyerestående.
Og så begynner det i havet, akkurat som i Darwinismen. Dette kan ikke være tilfeldig.

Jeg nevner dette for Ove, men han bare rister på hodet.
Gud utvalgte det som er lite for å gjøre de vise til skamme. Derfor er det vanskelig
for slike som deg å tro Erik. Sier Ove som syns litt synd på meg.
Men jeg er mektig lei av folk som ikke skjønner noe. Selv fysikklæreren min forsto
jo ikke at om noen satt på en stjerne å så ned på jorda så ville han se ned på ting som har
skjedd for tusenvis av år siden. Han bare lo av meg. Og klassen lo også. Disse idiotene
har jo ikke peiling selv på det mest elementære. Og nå skal jeg liksom falle enda dypere
og bare godta at noe er sånn. Kun fordi det står i en bok som er skrevet for
flere tusen år siden. Men jeg kjenner da faktisk til ting i bibelen også. Om f.eks hjulene i Esekiel
som beveget seg i alle fire retninger. Om vitenskapsmenn som prøver å rekonstruere dette.
Ja, dette er interessant. Det gjelder å være litt orientert.

På møte

Jeg blir med på møte. Møtelokalet ligger noen kilometer utenfor Fredrikstad. Jeg sitter derfor i bilen sammen med Ove og hans familie. De prater om møter og om opplevelser med Gud.
– Det gjelder å være rede når Jesus kommer. Det er viktig å ha sin sak i orden med Gud. Det er godt å være frelst. Du kan også bli frelst vet du Erik.
De er ivrige, de prater ivei. De er spent på møtet. Blir noen frelst ikveld tro?
Bilen stanser foran et hvitt bedehus ute på landet.
Jeg begynner å føle meg virkelig utafor. Jeg har en vemmelig følelse inni meg. Jeg ønsker å flykte vekk, men det er langt til byen. Ove ønsker å vise meg bestekameraten sin. Fritjof heter han. Her er det ikke mye ungdom, for Fritjof er snart 80 år. Fritjof er blid og hilser på meg. Meg jeg syns ikke dette er noe moro i det hele tatt. Jeg har lyst til å gråte, og nervene er på høykant. Hvordan skal jeg overleve denne kvelden. Det her er ordentlig vemmelig.

Det er mange mennesker i det lille lokalet. Vi får plass på andre benk ytterst mot midtgangen. Ove skal innlede møtet etter at musikkenhar sunget noen sanger. Jeg er fortsatt i tvil angående Ove. Mener han alvor med dette? Ove begynner å lese fra Johannesevangeliet.
– I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud. Han var i begynnelsen hos…..
Ove er ganske rolig og leser stødig og greit. Ove leste disse versene for meg før møtet. De minner meg litt om Første Mosebok.
– Det fremsto en mann hans navn var Johannes. Han kom til vitnesbyrd forat…..
Ove er ikke like rolig lenger. Han er mer ivrig nå. Han nesten roper ut det som han leser. Ove fortsetter å snakke etter at han har lest. Jeg får ikke helt med meg hva han sier. Han er helt rød i toppen og han prater så det nærmest gnistrer. Jammen var det sant det de sa på skolen. Ove er helt forandret.

Jeg blir mer og mer nervøs etterhvert som møtet skrider fram. Det er stille i salen. Jeg hører ikke etter hva som blir sagt. Jeg vil vekk. Jeg vil advare mine kamerater. Jeg kan kanskje stikke nå. Det går sikkert en buss også fra dette øde stedet her. Jeg går isteden ut i gangen. Jeg er urolig. Jeg går fram og tilbake, som en ulv i fangenskap. Jeg skulle ikke blitt med til dette stedet. Mine nerver har ikke godt av dette. Jeg har problemer med å besinne meg. Jeg har lyst til å rive ned, ødelegge. Jeg roer meg litt ned etterhvert og går inn i lokalet igjen. Men bare noen minutter senere er jeg ute i gangen igjen. Jeg er redd for å bryte sammen i gråt. Livredd for at noen skal se at jeg griner.
Inne i møtelokalet går møtet mot klimaks. Det blir innbudt til frelse og forbønn. Jeg hører ikke noe av dette ute i gangen. Jeg går barefram og tilbake. Plutselig går døra opp og ut kommer en mann. Jeg ser at det er han som het Egil, han som preket og frelste folk. Ove harbedt han gå ut for å snakke med meg.
Egil spør meg rolig: – Er ikke du frelst du?
Jeg bryter sammen i gråt.
– Jeg vet ikke, mine nerver har ikke godt av dette.
Egil leder meg ut på kjøkkenet. Vi setter oss ved kjøkkenbordet. Egil er helt sikker i sin sak, Jesus lever og han kan frelse.
– Be, Kjære Jesus frels meg sier Egil.
– Jammen hvordan kan jeg be til en som jeg ikke vet om eksisterer. Alle sier jo kom til oss. Jehovas vitner sier: Kom til oss! Muslimene sier: Kom til oss! og statskirken sier: Kom til oss!

– Hvem i all verden skal jeg tro på da? sier jeg mens jeg reiser meg fra stolen.
Men Egil er fortsatt like rolig.
– Det er den samme Gud og Jesus som jeg vitner om som statskirken har. sier Egil og fortsetter.
Dessuten sier ikke jeg: Kom til oss!. Men jeg sier: Kom til Jesus!
Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger. Og Egil er helt sikker, han vil at jeg skal be om å bli frelst. Han spør ikke lenger han bare tar mine hender og holder dem sammen.
Kom igjen nå sier han. – Be: Kjære Jesus frels meg!
Egil eier ikke tvil. Jeg velger å be med svak stemme. Stemmen er full av gråt. Kjære Jesus……..frels meg!
Egil fortsetter å be en liten bønn. Han holder rundt meg.

Litt etter går vi inn i møtelokalet. Jeg er helt sønderknust. Helt på nullpunktet. Jeg føler hverken tro eller tvil. Jeg er helt tom. Helt lettet innvendig. Jeg blåser i om noen ser at jeg griner. Jeg bryr meg ikke om folk lenger nå. Brødrene er helt i hundre selv om møtet er slutt. De ser meg. De roper til Gud mens de holder rundt meg. De leder meg fram til første benk. De ber for meg mens jeg kneler ned. Jeg kjenner mange varme hender på mine skuldre. Men jeg har ingen tanker lenger. Jeg er helt tom. Før vi drar hjem hilser jeg på noen andre hyggelige mennesker som står i gangen.
– Du kommer vel igjen? spør de.
Men jeg vet ikke om jeg kommer igjen. Jeg er bare helt tom.
På veien hjem sier de i bilen: – Er det ikke godt å ha blitt frelst Erik?
Men jeg forstår ikke helt. Er jeg frels nå? Var det så enkelt?

Ting begynner å skje

Noen dager åpner jeg bibelen for å lese. Jeg slår tilfeldigvis opp i Salomos Ordsprog. Her står det mye om visdom og kunnskap.
Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap. For visdom er bedre enn perler. Den som akter på ordet skal finne lykke, og den som setter sin lit til Herren, er salig.

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte og stol ikke på din forstand.

Boka er åpen for meg. Jeg leser og leser. Det er snakk om virkelig visdom og kunnskap. Kunnskap om Gud. Her er det ikke bare om å gjøre og være dum. Gud vil gi meg kunnskap om seg. Ja, dette var noe annet enn det jeg leste i Første Mosebok for noen dager siden. Eller var det jeg som var blitt forandret? Nå var det jo spennende og inspirerende og lese i Bibelen.

Neste søndag er jeg igjen på møte. En mann kommer mot meg med gråten i halsen. Jeg kjenner ham igjen. Det er bussjåføren.
Så det er du som er blitt frelst sier han, og klemmer rundt meg. Jeg kjørte bussen sist helg og var ikke på møtene, men jeg hadde hørt at en av guttene i gata var blitt frelst og jeg husket ikke hvem du var da de sa navnet ditt. Så det var deg….
Jeg er overveldet av den velkomsten jeg får. Bussjåføren forteller at han har bedt mye for guttene i gata. Da jeg forteller at vi har sett veska hans blir han ordentlig rørt.

Ja, her skulle egentlig historien begynt for et liv sammen med Jesus er ikke noe ensomt og kjedelig liv. Om jeg får tid og lyst så kanskje jeg fortsetter med å skrive om mine mange opplevelser som kristen.

Kontrasten

Kontrasten mellom antall manuskripter som ligger til grunn for NT og
andre skrifter fra oldtiden er enorm..

Verkene til Flavius Josephus (100e.Kr.) er bevart i hovedsaklig 7
manuskripter datert fra 9.-15 årh.

Sofokles dramaer (406 f.Kr.) er bevart i kun 1 håndskrevet manuskript fra
800 e.Kr. Det er mer enn 1200 år siden det ble skrevet.

Det eldste manuskript for Vergil ( 800 f.Kr.) er fra 4. årh e.Kr.

Årbøkene til Tacitus (2. årh e.Kr.) gir oss vår hovedkjennskap til Cæsar,
Tiberius, Nero etc. Men bare ett ufulstendig manuskript fra det 9. årh e. Kr.
er bevart.

Brevet til Diognetus (2. årh e.Kr.) er et fint brev, men bare 1 manuskript
fra det 13. årh. eksisterte. Etter en brann i 1870 ble dette manuskriptet
ødelagt. (Men heldigvis hadde de laget en kopi før brannen)

Velleius Paterculus, Roms historie, har ingen manuskripter bevart etter det
siste gikk tapt i det 17. årh etter å ha blitt kopiert.

Momons bok. 3+8 vitner påstår de så teksten, to proffersorer, men ingen
bevis for det. Oversatt av Joseph Smith uten kjennskap til språket. Orginalen
finns ikke lenger (om den har eksistert) og bare en engelsk versjon finns.

Trenger vi flere eksempler? Bibelen er en unik bok!

Sitater av kirkefedrene.

De tidlige kirkefedre skrev mer enn 500.000
sitater fra Det Nye Testamentet.

Selv uten kjenskap til annen tekst i NT vil man kunne
rekonstruere hele det nye Testamentet ut ifra
kirkefedrenes sitater.

Justin Martyr (død 165 e.Kr.) siterte NT mer enn
300 ganger.

Ireneaus (død 202 e.Kr.) siterte NT mer enn 1.800
ganger.

Clement Alx. (død 215e.Kr.) siterte NT mer enn
2.400 ganger.

Tertullian (død 220 e.Kr.) siterte NT mer enn 7.000
ganger.

Origenes (død 254 e.Kr.) siterte NT mer enn 33.000
ganger.

I tilegg har vi Latinske og syriske kirkefedre.

Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger
og på mange måter til fedrene! Hebr 1,1

Neste

Versjonene

For det nye Testamentet regnes Latin, Syrisk, Koptisk og gotisk
vanligvis som direkte oversettelser fra gresk.

Latinske:

Mer enn 90 gammellatin manuskripter finnes. Noen er datert til det 4. årh.

Mer enn 10.000 Vulgata manuskripter finns. Noen er datert til det 6.-9. årh
og noen er kopier av eldre manuskripter.

Syriske:

Mer enn 350 av de forskjellige syriske manuskripter er bevart. Noen er
datert til 4. og 5. årh.

Koptiske:

Av de forskjellige koptiske dialekter er minst et dusin svært gamle. 3.-6. årh.
Mange senere koptiske manuskripter finns.

Omtrent 6 gotiske manuskripter. Datert bak til det 6. årh.

Mer enn 1300 armenske (den eldste fra 877), ca. 60 georgianske ( den
eldste 5-6 årh.) Svært mange arabiske ( eldste fra 867 e.Kr.) flere hundre
etiopiske ( 10-11 årh), flere hundre slaviske og dessuten fragmenter av idag
ikke eksisterende språk.

Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler!
Matt 28,19

Neste