Category: Teologi

  • Fillipenserbrevet

    Forfatter: Undertegnet av Paulus og Timoteus (1,1), men hovedforfatteren er allikevel Paulus, se 2,19 hvor Paulus sier: «Jeg vil sende Timoteus.»

    Sted: Paulus var fengslet (1,7 og 1,13). Noen mener det var i Cesarea (Ap.gj. 23,33),
    men av Fil. 1,14 og 4,22 forstår vi at stedet var Rom.

    Paulus besøkte Filippi første gang på sin andre misjonsreise ca. år 50 e.Kr. Ap.gj. 16,12-40.
    Han hadde i utgangspunktet tenkt å reise til Bitynia (Ap.gj. 16,7), men Jesu Ånd gav dem ikke lov. Dette var første gang evangeliet kom til Europa. Hoffmannen i Ap.gj. 8 hadde tidligere brakt evangeliet til Afrika.

    Byen Filippi var en gresk-romersk by, hvor innbyggerne kalte seg romere (Ap.gj. 16,21), og det var få jøder i byen. Derfor var det ingen synagoge i byen, men jødene samlet seg ved en elv utenfor byporten, Ap.gj. 16,13. Den første som ble frelst var en kvinne, og den første som ble utfridd var også en kvinne.

    Filippenser-menigheten må ha vært en av de beste menighetene i den første tid. Den var godt organisert, med tilsynsmenn og menighetstjenere (Fil. 1,1). De gav underhold til Paulus (Fil. 4,15-18) og de står dermed i stor kontrast til korintermenigheten som Paulus nektet å ta imot vederlag fra (2.Kor. 11,7-9). Vi leser heller ikke om umoral i filippensermenigheten.
    Epafroditus var kanskje forstander i menigheten (Fil. 4,18).

    Filippenserbrevet er et av de mest lettleste brev i NT. Språket er vesentlig enklere enn det vi møter i f.eks. romerbrevet eller efeserbrevet. Lightfoot kaller brevet for: «det minst dogmatiske av apostelens brever».

    Brevet handler mer om eksempelets makt.

    – Jesu eksempel, Fil.1,27-2,16
    – Timoteus’ eksempel, Fil.2,19-24
    – Epafroditus’ eksempel, Fil.2,25-30
    – Paulus’ eksempel, Fil.3,1-4,9

    Den firfoldige Kristus:

    Kap. 1 Kristus, mitt liv, v.21
    Kap. 2 Kristus, mitt sinn, v.5
    Kap. 3 Kristus, mitt mål, v.10
    Kap. 4 Kristus, min styrke, v.13

    Stikkord for brevet må vel likevel være ordet «GLEDE», som er nevnt 16 ganger i brevet.
    I Fil.3,1 skriver Paulus nesten på en litt humoristisk måte at de skulle glede seg. Dette til tross for at han selv satt i lenker.

    Jesu syvfoldige fornedrelse: Fil. 2, 6-8

    1. ikke aktet det for et rov å være lik Gud
    2. gav avkall på det
    3. tok en tjeners skikkelse
    4. kom i menneskers lignelse
    5. fornedret seg selv
    6. ble lydig inntil døden
    7. ja, korsets død

    GUD ……. MENNESKE ……. TJENER ……. FORBRYTER
    «La dette sinn være i dere …..», Fil. 2, 5

    Paulus’ gamle liv: Fil. 3, 5-6

    1. omskåret på den åttende dag
    2. av Israels ætt
    3. Benjamin stamme
    4. en hebreer av hebreere
    5. overfor loven en fariseer
    6. i nidkjærhet en forfølger av menigheten
    7. i rettferdighet etter loven ulastelig

    Alt dette regnet Paulus som skarn (søppel)

    – forat jeg kan vinne, v.8
    – forat jeg kan kjenne, v.10
    – forat jeg kan nå fram, v.11
    – forat jeg kan gripe det, v.12

    «For øvrig, mine brødre, gled dere i Herren!» Fil. 3, 1.

    Bibeltime, 10. september 1996
    ved Erik Wold

  • En god menighet

    En god menighet, – hvem finner den?

    -bibelundervisning av Erik Wold

    I dette studiet skal vi se på hustruen i Ordspr 31:10-31. Vi skal se at hun er et bilde på menigheten. Kvinnen er gjennom det Gamle Testamentet et bilde på Israels menighet. I det Nye Testamentet beskrives forholdet mellom en ektemann og hustruen lik forholdet mellom Kristus og menigheten. Ef 5:31-33
    Ordene henne, hun osv. er i teksten under byttet ut med ordet menighet. Dette bidrar til å forsterke teksten slik at vi kan se versene i lys av den nytestamentlige menighet. Den ”gode menighet” i dette kapittel er derfor et fint forbilde for oss.

    En god menighet[1]– hvem finner[2] den?
    Langt mer enn perler[3] er menigheten[4] verd[5].

    Menighetens manns hjerte liter[6] på menigheten, og på vinning[7] skorter det ikke. Menigheten gjør ham godt[8] og intet ondt alle sitt livs dager[9].

    Menigheten sørger for[10] ull og lin[11], og menighetens hender arbeider[12] med lyst[13].
    Menigheten er som en kjøpmanns skip[14]; menigheten henter sitt brød langveisfra[15].

    Menigheten står opp mens det ennå er natt[16], og gir sine husfolk brød[17] og sine piker deres arbeid for dagen[18].

    Menigheten tenker[19] på en mark og får den[20]; for det menigheten tjener med sine hender, planter menigheten en vingård[21].

    Menigheten omgjorder sine lender[22] med kraft og gjør sine armer sterke[23]. Menigheten merker[24] at det går godt med menighetens arbeid[25]; menighetens lampe slukkes ikke om natten[26].

    Menigheten legger sine hender på rokken, og menighetens fingrer tar fatt på tenen.

    Menigheten åpner sin hånd for den trengende[27] og rekker ut sine hender til den fattige.

    Menigheten frykter ikke sneen[28] for sitt hus; for hele menighetens hus er kledd i skarlagenfarget ull[29].

    Menigheten gjør sig tepper; fint lin og purpur er menighetens kledning.

    Menighetens mann er kjent i byens porter, der han sitter sammen med landets eldste.

    Menigheten gjør skjorter og selger[30] dem, og belter[31] leverer menigheten til kjøpmannen.
    Kraft og verdighet[32] er menighetens kledebon, og menigheten ler[33] av den kommende tid.

    Menigheten opplater sin munn med visdom[34], og kjærlig formaning[35] er på menighetens tunge[36].

    Menigheten holder øye med[37] hvorledes det går til i menighetens hus[38], og dovenskaps[39] brød eter menigheten ikke.

    Menighetens sønner står opp og priser menigheten lykkelig; menighetens mann står opp og roser menigheten[40]:

    Det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle.
    Ynde sviker, og skjønnhet forgår[41]; en menighet som frykter Herren, den menigheten skal prises.

    Gi menigheten av menighetens arbeids frukt, og menighetens gjerninger[42] skal prise menigheten i byens porter.

    (Ordspråkene 31:10-31)

    Disse 22 vers i fra Ordspråkenes siste kapittel kan lære oss mye om hvordan menigheten skal være. I vår lille omskriving så forekommer ordet menighet ikke mindre enn 44 ganger. Det ligger her dype sannheter som kan bli oss til hjelp der hvor vi tjener Herren i det daglige. Her har vi belyst mange sider ved ”hustruen” og du kan sikkert finne flere sannheter i disse vers.


    [1] Kvaliteten på den lokale menighet kan variere. I det Nye Testamentet finner vi menigheter som er svært forskjellige. I korintermenigheten var det alt fra incest til uorden, mens stridene raste og man gikk til rettsak mot hverandre. De ser også ut til å være svært innadvendte og lite gavmilde. Paulus forkynte uten vederlag 2Kor 11:7 evangeliet, mens brødrene i en makedonsk menighet ga han støtte og hjelp. Mens korinterbrevet er full av advarsler og refs så er Filippenserbrevet av en helt annen art. Filippensermenigheten ser ut til å nærmest være en fullkommen menighet. I alle fall så forteller Paulus at vennene i Filippi sto med ham gjennom alle tider og alltid støttet ham. Hvordan er din menighet. Er du med på å gjøre menigheten til en korintermenighet med sladder og stridigheter eller er du med i en filipensermenighet med misjonsvirksomhet og en stødig kurs.

    [2] Paulus fant ofte menigheter de steder han kom. Noen var enkle, helt uten bygning eller eiendom. Apgj 16:13. Andre hadde ikke kommet så langt på veien Apgj 19:2 og noen lå på fjerne steder Apgj 28:13-14. Hovedkvarteret i Antiokia var derimot rikt utrustet med både profeter og lærere. Apgj 13:1.

    [3] Lignelsen om perlen i Matt 13:45-46 forteller om en mann som lette etter gode perler. Han fant en kostelig perle og kjøpte den. Mange bibeltolkere mener at lignelsen skal forståes slik at mannen er Jesus og perlen er menigheten. Menigheten er verd mer enn perler.

    [4] På gresk så betyr ordet menighet (gr:ekklesia) den utvalgte. Ordet er også et hunkjønnsord. I Johannes andre brev så skriver Johannes til en frue som er utvalgt. Den eldste — til den utvalgte frue og hennes barn, som jeg elsker i sannhet. 2Joh 1:1. Dette blir på en måte menigheten (ekklesia) i en frues skikkelse. Det er altså mulig at Johannes her rett og slett skriver til en menighet og ikke til en bestemt frue slik det ellers ser ut til.

    [5] Jesus lå i en lånt krybbe, han forkynte på en lånt prekestol, han lå i en lånt grav og han eide ikke noe av jordisk gods. Men menigheten kjøpte han og det med sitt eget blod. 1Pet 1:18-19. Så mye var menigheten verd for ham. Menigheten tilhører derfor Jesus.

    [6] Gud stoler på menigheten. Han har ingen andre enn de frelste til å forkynne sitt evangelium.

    [7] Den fullkomne menighet har alltid framgang tross problemer og vanskeligheter. Apgj 6:7.

    [8] Menigheten skal tekkes Herren og ikke mennesker. Ef 6:6.

    [9] Menigheten er trofast inntil døden. Åp 2:10

    [10] Hun er aktiv. Hun sørger for 31:13, hun henter 31:14, hun står opp 31:15 hun gir 31:15, hun tenker 31:16, hun tjener 31:16, hun planter 31:16, hun tar fatt 31:19 hun åpner 31:20 hun rekker ut 31:20, hun leverer 31:24.

    [11] Menigheten er her en PRODUSENT. Senere er hun en IMPORTØR 31:14, VISJONÆR 31:16 og EKSPORTØR i 31:24. Hun sørger for at det er nok råmaterialer og det mangler ikke på muligheter til å skape noe. Her jobber hun ut fra råmaterialene og er dermed en produsent. Menigheten må kunne produsere egne varer. Her tenker jeg på at menigheten må fostre tjenere, evangelister og de egenskapene som trengs i menigheten. Og Gud satte i menigheten først nogen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger. 1Kor 12:28. Men disse tjenester og gaver må vokse fram i menigheten.

    [12] Paulus hilser og roser dem som arbeidet i menigheten. Rom 16. Profeten Jeremias fikk beskjed om å gå til pottemakeren for å høre Guds ord. Jer 18:1-6. Han dro ikke til universitetene eller til datidens fakulteter, men til pottemakeren som arbeidet. Hos mannen som arbeidet fikk Jeremias budskapet fra Herren.

    [13] Har sin lyst i Herrens lov Salme 1:2

    [14] Mitt skip er lastet med…Slik lyder den kjente barneleken. Dette skipet er lastet med velsignelse. Menigheten har alt som behøves til livets opphold. Paulus skriver mye om hva som må finnes i menigheten. Les bl.a. 1Kor kapittel 12 og 14.

    [15] Menigheten IMPORTERER her varer fra fjerne steder. Det er viktig at brødet, livets brød blir hentet fra det himmelske og at menigheten ikke lever på sine egne prestasjoner. Jeg er livets brød sa Jesus Joh 6:48-50. Dette er det brød som kommer ned fra himmelen. Det er alltid en fare for at menigheten blir for opptatt av de nære ting og glemmer å hente kraft og forsyninger fra himmelens rike. Men den ”gode menighet” henter altså sitt brød langveisfra.

    [16] Hun er effektiv, menigheten preges av orden og system. Alt er lagt til rette fra ledelsens side og tidlig om morgenen er alt klart for dagens arbeid. Dette blir prioritert fremfor alt annet. Her vet alle hva de skal gjøre.

    [17] De som tilhører menigheten får sin føde av henne. Hun har noe å gi til medlemmene og de får åndelig kost slik at de kan bli helliggjort og virke for Herren i det daglige.

    [18] Menighetsledelsens viktigste oppgave er å tilrettelegge arbeidet slik at medlemmene kan fungere og få brukt sine talenter, sine visjoner og sine gaver i Herrens menighet. Les om Paulus formaninger til lederne i 1Tim og Titus brev.

    [19] Hun holder ikke bare på med det nærværende, men hun har planer, visjoner og drømmer for framtiden. Hun vil videre. Hun tenker framover og inntar nye områder i den åndelige verden.

    [20] Hun har ikke tomme drømmer eller overflatiske visjoner som mange lett kan bli ledet til i våre dager. Men det hun tenker på det får hun. Det blir resultater i det synlige av det som hun først har mottatt i sitt indre åndelige sinn.

    [21] Det hun tjener blir ikke brukt til hva som helst, men hun investerer i en vingård. Det er dette menigheten skal bruke sine midler til. Den skal ikke investere i menneskelig luksus og samle til sin egen organisasjon, men investere i ting som kan spire og gro. Menigheten skal vinne sjeler og ikke jordisk rikdom. Flere av lignelsene i NT handler om vingården. Matt 21:28-30 Luk 13:6-9 Joh 15:1-8.

    [22] Samme uttrykk er brukt i Ef 6:14 og 1Pet 1:13. Sannhet og kraft er det som skal binde vår kledning sammen.

    [23] Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær, Hebr 12:12. Våre hender skal være sterke og løftet mot himmelen. Les om Mose hender som ble slappe under striden mot Amalek. 2Mos 17:8-13.

    [24] Menigheten kjenner i ånden hvordan det står til. Hun merker i sin ånd hvordan tilstanden er i menigheten.

    [25] Herren velsigner menighetens arbeid. Derfor går det godt og arbeidet lykkes.

    [26] I Apgj 20:7-11 taler Paulus i en sal med mange lamper. Han taler ikke bare til midnatt, men holder på å formane brødrene og søstrene helt til morgenen gryr. Høy aktivitet er et sunnhetstegn i Guds menighet. Jeg husker selv vekkelsestider i min egen menighet. Når vi kom på morgenen for å jobbe hendte det at vi møtte andre brødre eller søstere i døra på vei hjem. For ikke så lenge siden var vi i en menighet i sydindia. Der var det bønnemøte 24 timer i døgnet. Alltid var det åpent og aktiviteten gikk døgnet rundt.

    [27] Misjonen står sentralt i menighetens virke. De som har behov og de som er fattige blir ikke glemt av henne. Den første menighet i NT er her et forbilde for oss. De delte alt og ga til de trengende. Og alle de troende holdt sig sammen og hadde alt felles, og sine eiendeler og sitt gods solgte de og delte det ut til alle, efter som nogen hadde trang til, Apgj 2:44-45. Den tidligere nevnte makedonske menigheten i Filippi er også et forbilde når det gjelder misjonsvirksomhet og hjelp til trengende. De ga villig og over evne for å støtte Guds sak. Fil 4:15-16 2Kor 8:1-5.

    [28] Hun frykter verken prøvelser, kulde eller vanskeligheter. Menigheten har nemlig en beskyttelse som hindrer kulden å komme inn. Mange menigheter lever i frykt. Noen steder frykter man for forfølgelse og ugudelig lovverk. I vår del av verden frykter man ofte økonomiske forpliktelser og uro i menigheten. Men den fullkomne menighet i dette kapittel vet at hun er beskyttet.

    [29] Skarlagenfarget ull Hun har kledd hele sitt hus i blodet. Blodet beskytter for alle farer. Det er ingen ting som varmer så godt som ull. Denne ullen er egenprodusert (vers 13) og ikke kjøpt inn. Husk også at for å få ull så må man ha et lam eller et får. Blodet fra det slaktede Guds lam beskytter og gir seier under alle vanskeligheter.

    [30] Menigheten er ikke bare en PRODUSENT og en IMPORTØR, men her ser vi at hun er en EKSPORTØR. Hun selger og leverer varer til kjøpmannen. Den ”gode menighet” sender ut både evangelister, apostler, profeter og misjonærer. Ordet apostel betyr for øvrig ”utsending”.

    [31] Paulus taler indirekte om sannhetens belte i Ef 6:14
    I Apostlenes gjerninger står det om en profet ved navn Agabus som binder seg selv med Paulus belte og profeterer ved dette hvordan Paulus framtid vil bli. Apgj 21:10-11. Det profetiske belte utgår fra menigheten.

    [32] Kraft og verdighet er et flott uttrykk. Med dette kler den ”gode menighet” seg. Hun har kraft ikke bare i medgang, men også i motgang.

    [33] Mange menigheter i dag frykter for framtiden. Hvor ofte prekes det ikke over hvor vanskelige tider vi har og hvor ille framtiden vil bli. Men den ”gode menighet” bare ler av framtiden. Når Jesus taler om endetiden sier han: Men når dette begynner å skje, da rett eder op og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til. Luk 21:28. Hun har stabilitet, kraft og stryke. Hun ser lyst på framtiden, uansett hva som vil møte henne. Les også hvordan Gud selv ler når hedningene reiser seg mot hans salvede. Salme 2:1-8

    [34] Menigheten taler visdom. Dog, visdom taler vi blandt de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som forgår. 1Kor 2:6. Hvordan visdommen taler kan du også lese om i Ordspråkene kapittel 8.

    [35] Det er lett for en menighet å bare tale i nidkjærhet. Men her brukes det flotte uttrykket ”kjærlig formaning” om hva som er på den gode menighets lepper. Rom 15:30 2Kor 13:11. Vi leser gjennom hele Apostlenes Gjerninger hvordan Paulus og de andre apostlene formante alt folket. Paulus formante efesermenigheten gjennom tre år. Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt op, hverken natt eller dag, å formane hver eneste en med tårer! Apgj 20:31.

    [36] Tungen er et farlig våpen. Jakob formaner om dette i Jak 3:1-12

    [37] Menighetens ledelse evaluerer kontinuerlig tilstanden i menigheten. Menigheten er klar til å sette inn tiltak der det trengs.

    [38] Det er ikke tilstanden i alle andre menigheter som hun holder øye med, men hun holder øye med hvordan det går til i menighetens hus. Man må først og fremst beskikke sitt eget hus før man kan dømme andre. Matt 7:1-5

    [39] Dovenskaps brød eter menigheten ikke. Den gode menigheten er her et forbilde. Mange menigheter er dessverre preget av slapphet og dovenskap. Men det er ikke Guds vilje at menigheten skal se ut som om den går på valium eller andre bedøvende stoffer. Gud vil at sin menighet skal være ivrig og i virksomhet.
    Vær ikke lunkne i eders iver; vær brennende i ånden; tjen Herren! Rom 12:11

    [40] Både de sjeler som er født i menigheten og Jesus selv i himmelen roser menigheten. Dette er vel det fineste vitnesbyrd en menighet kan få.

    [41] På samme måte som en kvinnes ytre vil tape sin glans etter som årene går vil også menighetens ytre bli preget av tidens tann. Fine lokaler med tepper, marmorgulv og malerier vil tape sin glans, men menighetens åndelige frukter vil bestå til evig tid. Det er de himmelske resultatene som teller. Og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid. Dan 12:3

    [42] Menigheten er respektert i nærmiljøet og i byen som hun tilhører. Dette er ikke på grunn av ordene som blir talt, men de gjerninger som blir utført av menigheten. Vi leser om den første menighet: Av de andre vågde ingen å holde sig til dem; men folket priste dem. Apgj 5:13

  • Jesus Barrabas?

    Het Barrabas også Jesus?

    Av de mange tusen håndskrevne manuskripter som ligger som grunnlag for teksten i Det Nye Testamentet er det noen som har en noe annen tekst i Matt 27,16-17.

    Nå hadde de dengang en vel kjent fange som het Jesus Barabbas. Da de nå var samlet sa Pilatus til dem: Hvem vil dere jeg skal gi dere fri, Jesus Barabbas eller Jesus, som de kaller Messias (Kristus).

    Den gamle kirkefaderen Origenes som døde på 200-tallet, bekrefter at noen håndskrifter sier at Barabbas het Jesus Barabbas, mens andre sier at han kun het Barabbas. Moderne bibelforskere mener at det er stor sannsynlighet for at Barabbas het Jesus. De mener det er større sannsynlighet for at skribentene som kopierte håndskriftene fjernet navnet enn at noen skulle ha lagt det til senere. Legger vi merke til hvordan Pilatus uttaler seg om disse personene ser vi at han presiserer at valget er mellom røveren og Jesus, som de kaller Kristus. Altså bruker Pilatus mere enn kun navnet Jesus, han legger til «som de kaller Kristus».

    Navnet Jesus betyr «Herren frelser», og det navnet var et vanlig navn i Israel på den tiden. I Kol 4,11 finner vi en som het Jesus og som hadde tilnavnet Justus. I Ap.gj. 13,6 finner vi en trollmann som var jøde og het Barjesus. Ordet Bar betyr sønn og denne var da sønn av en som het Jesus.

    Navnet Barabbas består av to deler: Bar-abbas. Det første betyr som sagt sønn og det andre, abba, betyr far. Det er samme ord vi finner i Rom 8,15. Ved hvilket vi roper , «Abba Fader». Ordet abba er også samme ord som rabbi og som kan bety rabbiner eller lærer. Barabbas var kanskje sønn av en rabbiner. Vi forestiller oss ofte at Barabbas var bare en alminnelig forbryter eller en pøbel. Men mye tyder på at Barabbas var en som ville frigjøre jødene fra romerne, en som folk kanskje trodde var Messias, en selot.

    Dermed ser det ut til at Pilatus står foran to personer som for ham godt kunne være Messias. Den ene var rabbinerens sønn, mens den andre var Guds sønn, jødenes konge. Pilatus er også meget interessert i å vite om Jesus var konge. Men Jesus svarte at «Mitt rike er ikke av denne verden».

    Altså Barabbas ville frigjøre folket med makt og med våpen, han var en slags terrorist med et positivt motiv for jødene . Men Jesus Kristus kom ikke for å ta liv, men for å gi sitt liv til løsepenge for mange. Barabbas representerte denne verden, mens Jesus representerte den kommende.

    Under forhøret går det opp for Pilatus at Jesus er uskyldig. Han ønsker å sette Jesus fri, men er i en umulig situasjon.

    I Lukas 13,1 finner vi at Pilatus tidligere hadde drept noen gallileere. Galilea var ikke Pilatus´ område, og derfor hadde han ikke hatt noen rett til dette. Herodes, som styrte over Galilea, var derfor uvenner med Pilatus på grunn av denne handlingen. Midt under forhøret får Pilatus høre at Jesus er fra Galilea. Han får plutselig en idé. Han kan slå «to fluer i et smekk». Han kan bare sende Jesus til Herodes, og dermed strekke ut en vennlig hand til Herodes som var sint på ham, og samtidig blir han kvitt problemet med Jesus. Det første gikk i orden. «Fra den dag ble Pilatus og Herodes venner». Men for å vise sin takknemlighet, sender Herodes Jesus tilbake til Pilatus. Og der står Pilatus igjen med det samme problemet. «Hva skal jeg gjøre med Jesus?»

    Han ber folket å velge. Men folket velger feil. De velger Barabbas, røveren, den nærværende politiske opprørsmakten. Pilatus velger også feil. Han velger å være keiserens venn fremfor å være Guds venn. Jødene tok ansvaret for sine handlinger. «La hans blod komme over oss og våre barn» ropte de til Pilatus. Også idag gjelder valget oss. Vi må velge mellom to kontraster. Jesus Barabbas eller Jesus Kristus?

  • Offiserene i NT

    De romerske høvedsmennene som er beskrevet i det nye testamentet, er omtalt på en positiv måte. På gresk er ordet høvedsmann «hekatonarkjos» som betyr
    «leder av hundre mann», dvs. en sekstiendedel av en legion.

    Høvedsmannen i Kapernaum

    Den første høvedsmannen i det nye testamentet møter vi i Matt. 8, 5-10.
    Han hadde en ydmyk holdning, samtidig som han visste hvilken myndighet han hadde.
    I Luk. 7, 2-10 leser vi at han elsket jødene, og at han hadde bygget en synagoge for dem.
    En slik medfølelse som han viste overfor sin slave, var nok meget uvanlig i romerriket.

    Høvedsmannen ved Jesu kors

    Han bekjente at Jesus var Guds sønn, og at han var rettferdig. Matt. 27, 54 og Luk. 23, 47

    Kornelius i Cæsarea

    Denne høvedsmannen er omtalt i Ap.gj. 10.
    Han hadde mange positive sider:
    – han var en from mann
    – han og hans familie trodde på jødenes Gud
    – han ga ofte almisser
    – han ba stadig til Gud
    – han var rettferdig, v. 22
    – han hadde godt vitnesbyrd
    I vers 7 leser vi at han hadde et åndelig samfunn med soldater som sto under ham.

    Andre høvedsmenn

    Ap.gj. 21, 33-40 Høvedsmannen redder Paulus og lar ham få tale til folket.
    Det greske ordet for «den øverste høvedsmann» er «kjiliarkjos» og betyr «leder av tusen mann» eller «tusenmannsfører».

    Ap.gj. 22, 24-28 Høvedsmennene vil slå Paulus, men lar være når de får høre at Paulus er romer.

    Ap.gj. 23 Høvedsmennene redder Paulus fra jødenes hemmelige råd, ved å sende Paulus til Feliks om natten.

    Ap.gj. 24, 23 Høvedsmannen passer på Paulus, at han får ro og at hans egne får tjene ham.

    Ap.gj. 27 Høvedsmannen Julius var menneskekjærlig mot Paulus (vers 3).
    Han setter likevel mer lit til styrmannen og skipperen (vers 11).
    Han redder Paulus fra å bli drept (vers 42-43).

    Bibeltime, 8. oktober 1996
    ved Erik Wold

  • Forkynnelse i NT

    Forkynnelse i Det Nye Testamentet

    Døperen Johannes forkynnelse:

    Denne Guds mann levde i ødemarken og hadde et radikalt budskap. Vi finner hans forkynnelse i alle fire evangelier Matt 3, Mark 1, Luk3 og Joh 1. Vi finner det lengste sitatet fra Johannes preken i Luk 3:7-20. Legg merke til Johannes radikale budskap og at han også forkynte dåp i den Hellige Ånd.

    Jesu forkynnelse:

    Vi finner mye om Jesu forkynnelse i NT, men den lengste prekenen, den såkalte bergprekenen, finner vi i Matteus og Lukas. Matteus kapittel 5-7 har det lengste avsnittet, mens vi finner en kortere versjon av bergprekenen i Luk 6:20-49.

    Jesus talte ofte i lignelser og tydet lignelsene for disiplene (f.eks Matt 13),men vi finner ikke noen direkte lignelser i bergprekenen.

    Peters forkynnelse:

    Peter hadde ikke hatt noen tid til å forberede noen preken da han talte til jødene på pinsefestens dag. Ap.gj.2:14-40. Her fikk Peter den åpenbaring at Joels profeti var gått i oppfyllelse. Det samme gjaldt Davids profeti i Salme 110:1.

    Stefanus forkynnelse:

    Den første martyr Stefanus måtte lide døden for sin forkynnelse i Ap.gj. kap 7. Legg merke til at han taler til jødene og siterer mye historie fra det Gamle Testamentet.

    Filips forkynnelse:

    “Da oplot Filip sin munn, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han ham evangeliet om Jesus.” Apgj 8:35. Filip forkynnner ut ifra et skriftsted i Esaias. Forkynnelsen inneholdt også budskapet m dåp ved full neddykkelse.

    Paulus forkynnelse:

    Det beste eksempelet på Paulus forkynnelse finner vi i Ap.gj. 13:15-41.Legg merke til likheten mellom måten Paulus og Stefanus preket på. Ellers finner vi selvfølgelig mye om Paulus lære og forkynnelse i alle hans brever. Kanskje spesielt Romerbrevet og Efeserbrev. Paulus ga også sitt vitnesbyrd under forsvarstalen til folket i Apgj 22 og i forsvarstalen til Agrippa i kap 26. Vi finner også litt av Paulus vitnesbyrd i første kapittel i galaterbrevet. Men i Ap.gj. 13 så for vi et direkte sitat ifra Paulus preken.

    Vi finner i Ap.gj 19:9-10 at Paulus underviste i to år i Tyrannus skole i Efesus. Det sies i et håndskrift at han underviste fra klokken 11 til 16.

    I Ap.gj. 20:9 preker Paulus så lenge at en mann sovner og faller ut av vinduet.

    Visste du….

    …at John Wesley holdt i gjennomsnitt 3 prekener om dagen i 54 år. I alt mer enn 44.000 prekener, foruten hans store skrivearbeid. Da Wesley rundet 83 år, var han lei av å oppdage, at han nu ikke kunne skrive i mer enn 15 timer om dagen uten at han begynte at få ondt i øynene. Da han nådde 86, var han nærmest flau over ikke at kunne klare mer end to prekener om dagen.

    …at Luther, foruten sine universitetsforelesninger, sin salmeskrivning og oversettelsen av den tyske Bibel, skrev en bok hver 14. dag i 25 år.

    …at Charles Spurgeon skrev 135 bøker samt en del hefter.

    …at den lengste registrerte preken blev avholdt av baptisten Ronald Gallagher, Virginia, USA med start den 26. juni 1983. Gallagher preket i 120 timer!

    Bibeltime 26.09.00 Erik Wold

  • Joh og tabernakelet

    Oppbyggingen av Johannes´ evangelium

    Johannes´ evangelium er annerledes enn de tre andre evangeliene. Matteus, Markus og Lukas kalles de synoptiske evangelier. Det 4. evangelium skiller seg fra disse på flere måter. Johannes utelater f.eks. Jesu fødsel, Jesu dåp, Jesu fristelse og Jesu forklarelse. I Matteus´ evangelium er det beskrevet 20 mirakler, Markus har 18 og Lukas har 20. Johannes´ evangelium har imidlertid kun 8 mirakler, og flere av disse er ikke nevnt i noen av de andre evangeliene. Selve oppbyggingen av boken er ganske annerledes, og den er veldig strukturert.

    1. PROLOG, kap. 1, v. 1 – 18

    2. TEGN-BOKEN (Nøkkelord: tegn, semeion), kap. 1 (v.19) – 12

    1. De innledende dager i Jesu åpenbaring, kap.1, v. 19 – 51

    2. Fra Kana til Kana, kap. 2 – 4

    3. Jesus og jødenes viktigste fester og høytider, kap. 5 – 10

    4. Jesus går mot dødens og herliggjøringens time, 11, 1 – 12, 36

    Avslutning av tegn-boken, kap. 12, v. 37 – 50

    3. HERLIGHETS-BOKEN (Nøkkelord: herlighet, doksa), kap. 13 – 20

    1. Det siste måltid, kap. 13 – 17

    2. Lidelseshistorien, kap. 18 – 19

    3. Den oppstandne Jesus, kap. 20, v. 1 – 29

    Avslutning av herlighetsboken, kap. 20, v. 30 – 31

    4. EPILOG, kap. 21

    Årsaken til at Johannes´ evangelium ble skrevet:

    Joh. 20, 31: «Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»

    Dette kan sammenlignes med 1. Johannes´ brev, hvor det står årsaken til at brevet ble skrevet:

    1. Joh. 5, 13: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.»

    Miraklene i Johannes´ evangelium

    1. Gjør vann til vin (2)

    2. Helbreder sønnen til en embetsmann (4)

    3. Helbreder den lamme ved Betesda dam (5)

    4. Metter fem tusen (6)

    5. Går på vannet (6)

    6. Gir synet til en blindfødt (9)

    7. Oppvekker Lasarus fra de døde (11)

    8. Mirkuløs fiskefangst (21)

    Jesus samtaler med mennesker

    1. Peter, Natanael, m.fl. (1, 35-51)

    2. Nikodemus (3, 1-21)

    3. Kvinnen ved brønnen i Sykar (4, 6-26)

    4. Den blindfødte (9, 35-41)

    5. Marta og Maria (11)

    6. De 11 apostlene (13 – 16)

    7. Maria Magdalena (20, 1-18)

    8. Apostelen Peter (21, 15-23)

    Vi kan si det slik at de tre synoptiske evangelier beskriver hva Jesus var, mens

    Johannes beskriver hvem Jesus var. De tre beskriver Jesus utvendig, mens Johannes beskriver Jesus innvendig (Joh. 1, 4 m.m.). Rent konkret beskriver Johannes Jesu virke i Judea, mens de andre tre evangelier beskriver Jesu virke i Galilea.

    Et interessant problem

    Til tross for den klare strukturen, er det flere steder vanskelig å skille Jesu ord og Johannes´ egne kommentarer. Ta f.eks. Bibelens mest kjente vers Joh. 3, 16, som kalles «den lille bibel». Er dette Jesu ord til Nikodemus, eller er det Johannes´ egen kommentar? Og i det samme kapittel: Avslutter døperen Johannes sitt vitnesbyrd etter vers 30, vers 31, vers 32 eller taler han helt til vers 36?

    Jeg er

    Hele 23 ganger finner vi at Jesus sier «Jeg er» (gr. ego eimi); 4,26; 6,20…….

    Av disse finner vi de syv store «Jeg er»-uttrykk.

    1. Jeg er livets brød (6, 35. 41. 48. 51)

    2. Jeg er verdens lys (8, 12)

    3. Jeg er døren til fårene (10, 7. 9)

    4. Jeg er den gode hyrde (10, 11. 14)

    5. Jeg er oppstandelsen og livet (11, 25)

    6. Jeg er veien, sannheten og livet (14, 6)

    7. Jeg er det sanne vintre (15, 1. 5)

    Johannes evangelium og tabernakelet

    Det viser seg at oppbyggingen av Johannesevangeliet er svært lik oppbygningen av tabernakelet i Gamle Testamentet. Tabernakelet var jo delt inn i tre deler, slik er det også med Johannes:

    1. Jesu offentlige virksomhet Joh 1:19 – 12:50
    2. Jesu private virksomhet (disiplene) Joh 13- 17
    3. Jesu død og oppstandelse Joh 18 – 22

    Men de virkelig tydelige parallellene ser vi om vi vandrer inn i Tabernakelet og passerer de syv viktigste delene i tabernakelet.

    1. Brennofferalteret
    2. Tvettekaret
    3. Skuebrødene
    4. Lysestaken
    5. Røkofferalteret
    6. Arken
    7. Nådestolen

    På skissen på neste side så ser du de tydelige parallellene. Var dette noe Johannes bevisst ønsket å beskrive? Eller er det en guddommelig hemmelighet vi nå er inne på?

  • Papyrusene

    Ofte hører man at det refereres til den såkalte ”grunnteksten” i diverse avhandlinger.
    Men hva er nå denne ”grunnteksten”. For det nye Testamentet som vi skal se på i
    dette heftet så handler det ikke om noe originalskrift som ligger på noe museum et
    eller noe annet sted. Originalbrevene (autografen) til f. eks Paulus brever er for lengst
    gått tapt. Men i kampen mot kjetteren Markion midt på 100-tallet påropte kirkens
    ledere seg å inneha originalskrifter fra Det Nye Testamentet. Tertullian skriver mot
    slutten av det andre århundre om kirkens ledere som har ”de autentiske brev”.

    Les hele avhandlingen som pdf fil: Det Nye Testamentets alle papyrus

  • Hefter

    Jeg er ingen stor forfatter, men jeg har laget blant annet et hefte om Flavius Josefus i samarbeid med min venn Svein Mosby, Det er noen år siden dette ble oversatt. Falvius Josefus verker er på størrelse med bibelen og det er derfor bare små bruddstykker som her blir presentert. Ønsker man nærmere kjennskap til Jesu samtid, bør man lese Josefus verker. Som han skriver i sitt forord, så var han av ypperlig jødisk ætt og fariseer i store deler av sitt liv.

    Dersom jeg lager flere hefter/bøker vil de bli presentert her, men jeg frykter at det kan bli lenge lenge til neste hefte…..

  • Legen Lukas

    Legen Lukas og hans skrifter

    Lukas har skrevet to av bøkene i Det Nye Testamentet. Lukas’ Evangelium og Apostlenes Gjerninger. Det står ikke direkte at Lukas har skrevet disse bøker, men bevisene for dette er ganske overveldende, og nesten ingen betviler dette.

    Vi finner Lukas nevnt tre ganger i NT.

    Kol 4,14 – Lukas, den kjære legen, hilser dere.

    Filem 24 – Det samme gjør mine medarbeidere, Markus, Aristarkus, Demas og Lukas.

    2 Tim 4,11 – Bare Lukas er hos meg.

    Mange mener at personen som Paulus nevner i 2 Kor 8,18 også er Lukas. Kirkefaderen Hieronymus støtter også denne tanken.

    At Lukas var lege skriver Paulus i Kolosserbrevet, men vi skal se at det er mange flere indikasjoner på at dette stemmer. Vi kan regne med at Lukas kom fra Antiokia og at han aldri selv så Jesus.

    Prologen:

    Lukas evangelium og Apostlenes gjerninger har svært lik prolog eller forord. Begge skrifter er dedikert til den gjeveste Teofilus. Ordet “gjeveste” betegner ofte en høyere tjenestemann slik vi ser i bl.a. Apgj 23,26. Navnet Teofilus betyr forøvrig Guds venn. Vi skal se nærmere på forordet litt senere.

    Språket

    Språket er delvis preget av klassisk gresk og er delvis semmittisk preget. Dette gir en artig problemstilling i Apgj 1,1 hvor Lukas sier at han skrev i sin “første” bok. Dersom han uttrykker seg på “klassisk gresk betyr det at han må ha skrevet tre bøker. (Begrunnelsen er litt komplisert. Det dreier seg om forskjellige regler for bøyning av adjektiver) Lukas inneholder flere hundre greske gloser som vi ikke finner andre steder i NT.

    Kilder:

    Lukas sier selv i begynnelsen av sitt evangelium at han gransket nøye og snakket med øyenvitnene.

    På samme måte som Markus’ evangelium er sterkt preget av Peters forkynnelse (Peters erindringer iflg Just. Mar.) så er Lukas’ evangelium sterkt preget av Paulus’ forkynnelse. Det kan tenkes at Lukas rett og slett har samarbeidet med Paulus da han skrev sine skrifter og at Paulus uttrykk “mitt evangelium” rett og slett er Lukas evangelium. Denne tanke støttes av kirkefaderen Eusebius (III,4) og av Hieronymus, men alle evangeliene er nok skrevet etter Paulus brever.

    Lukas var sammen med Paulus da denne talte med Herrens bror Jakob. Det er kun Lukas som forteller så grundig om Jesu barndom og om Jesus som tolvåring i tempelet. Har Jakob fortalt om dette?

    Lukas nevner diverse kvinner. Luk 8,2-3 bl.a. Johanna som var gift med Kusa, en embedsmann hos Herodes. Var det disse som ga Lukas opplysningene om hva som skjedde og ble sagt inne i Herodes’ palass?

    Særpreg

    Hendelsene settes i et verdenshistorisk lys. Se Luk 2,1 og Luk3,1. Mens de store verdensmenn drev med sitt åpenbarte Gud seg.

    Guds rike

    Uttrykket “Guds rike” er nevnt 30 ganger i Lukas evangelium. ( 4,43; 6,20; 8,1.10; 9,2.11.27.60.62; 10,9.11; 13,18.20.28-29; 16,16; 17,20.21; 19,11; 21,31; 22,16.18; 23,51)

    og 7 ganger i Apostlenes Gjerninger. (1,3; 8,12; 14,22; 19,8; 20,25; 28,23.31)

    Gaver

    Både Luk og Apgj legger stor vekt på nødvendigheten av å gi til andre. I evangeliet finner vi flere skriftsteder om dette. (Luk 3,11; 6,30; 11,41; 12,33-34; 14,14; 18,22; 19,8)

    Tilsvarende finner vi Ap.gj. hvor det er beskrevet hvordan den første menighet hadde alt felles. Apgj 2,44-45 4,32-34. Han navngir også de som ga spesielt. Slik som Barnabas 4,36-37, Dorkas 9,36-43 og Paulus 20,33-35. I sistnevnte skriftsted så finner vi også et “Jesu ord” som ikke finnes i noen av evangeliene nemlig “Det er saligere å gi enn å ta.”

    “Vi” avsnittene i Ap.gj.

    I fire avsnitt i Ap.gj. går Lukas over til å skrive i 1. person flertall isteden for 3. person. Dette finner vi i Ap.gj. 16,10-17 20,5-15 21,1-18 27,1-28,16. Her skriver han altså i “vi” form for å tydelig tilkjennegi at Lukas selv var personlig tilstede under hendelsene. Som et apropos kan vi nevne at i en gammelsyrisk oversettelse står det “Jeg Lukas gikk ombord” istedenfor “Vi gikk ombord” i Ap.gj. 20,13.

    Medisinske uttrykk i Lukas

    I en bok utgitt i 1882 “The medical language of St. Luke” av W. Horbart blir mer enn 400 medisinske uttrykk og hentydninger i Lukas ramset opp. Dette har vært mye diskutert, men dette faktum er vanskelig å motbevise. Vi tar med noen eksempler.

    Jesu første ord i Lukas var om helbredelse. Luk 4,18

    Uttrykket “Lege, leg deg selv!” finner vi i dette evangelium Luk 4,23

    Kun her finner vi uttrykket “Herrens kraft var hos ham til å helbrede” Luk 5,17

    Det er flere helbredelser nevnt i Lukas enn i Matteus og Markus tilsammen.

    I Luk 4,38 står det at Peters svigermor hadde “sterk” feber. Datidens leger pleide å dele inn feberen i svak og sterk feber og det er akkurat dette uttrykket som er nevnt i dette verset.

    I Luk 5,12 forteller Lukas at mannen var “full” av spedalskhet, mens Matteus og Markus bare sier at han var spedalsk. Som lege la altså Lukas merke til detaljer som menigmann ikke la merke til.

    Når det gjelder mannen med den visne hånd i Luk 6,6 poengterer Lukas at det var den høyre hånden, mens Matteus (12,10) og Markus (3,1) ikke har med dette.

    Uttrykket “satt opp” i 7,15 er nevnt i gamle medisinske avhandlinger for “å sitte oppreist i sengen”.

    Lukas har med detaljen om at den besatte i Gergesenernes bygd var naken. Luk 8,27 (Matt 8,28 Mark 5,2)

    Det er bare Lukas som nevner at det ble brakt mat til piken så hun kunne spise under oppvekkelsen av Jairus datter i Luk 8,55 (Matt 9,25 Mark 5,41)

    Lukas er alene om å legge merke til at en mann med vattersott ble helbredet. Luk 14,2-4

    Lukas utelater setningen om at den blodsottige kvinne hadde “brukt til leger alt det hun skulle leve av, og snarere blitt verre” Ville ikke Lukas støte sine legekollegaer unødig?

    (N.B. Her er det variasjoner i grunnteksten så verset varierer fra oversettelse til oversettelse)

    Alle tre synoptikerne skriver om “kamelen gjennom nåløyet”. Mens Matt og Markus bruker et ord for “nål” som betyr “synål”, benytter Lukas et uttrykk får “nål” (gr: belona) som ble brukt av kirurger.

    Av de 6 miraklene som er unike for Lukas evangelium så omhandler 5 av disse helbredelser.

    Ordet som blir brukt for “bevis” (gr:tekmarhrioi) er Lukas alene om å bruke. Dette ordet var anvendt i det medisinske språket.

    Under helbredelsen i Apgj 5 legger Lukas merke til mange detaljer. “det kom styrke i hans føtter og ankler. Han sprang opp, og sto og gikk omkring.”

    I Ap.gj. 28,4 er det greske ordet “tharion” oversatt med “slange”. Av medisinske forfattere ble dette ordet brukt for giftige slanger.

    Lukas skriver at høvedsmannens tjener var “nær ved å dø”. Dette viser at Lukas kjente til sykdommen og alvoret i situasjonen. Matteus skriver ikke dette.

    Pedanius Dioscuris var lege på samme tid som Lukas. Han var født i Tarsus og var dermed landsmann til Paulus. Han skrev en bok “Om legevitenskapen”. Forordet i denne boka er overraskende lik forordet i Lukas’ evangelium.

    Lukas’ forord:
    Etter som mange alt har tatt seg fore å sette opp en fortelling om de ting som er blitt fullført blant oss, slik de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere, så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg for å skrive det ned i sammenheng for deg, gjeveste Teofilus.

    Pedanius Dioscuris’ forord:
    Etter som mange, både gamle og nye, har tatt seg på å sammenskrive et verk om legemidlers tilberedelse, kraft og benyttelse, så har også jeg, o ypperlige Areus, forsøkt å bevise deg, at jeg har beskjeftiget meg, og det uten tomhet og meningsløshet, med denne vitenskap.

  • Paulus liv


    PAULUS’ LIV OG VIRKE UTENOM MISJONSREISENE

    Oppvekst og barndom

    1. Ap.gj. 22, 3 1. Født i Tarsus
    2. Oppfostret i denne by (Jerusalem)
    3. Opplært ved Gamaliels føtter
    Det ser altså ut som om han flyttet til Jerusalem da han var ganske liten; «Levd iblant mitt folk fra ungdommen av.» Ap.gj. 26, 4.
    Hans søster og hennes sønn bodde i Jerusalem, Ap.gj. 23, 16.
    Paulus’ mor er ukjent, men hans far var fariseer og romersk borger, Ap.gj. 23, 6.
    Han var av Benjamin stamme, Fil.3, 5.
    Paulus snakket gresk, Ap.gj. 21, 37, og hebraisk, Ap.gj. 22, 2.

    Ungdom

    Opplært ved Gamaliels føtter, Ap.gj. 22, 3, men gikk lenger enn han i sin nidkjærhet, Gal. 1, 14. I Ap.gj. 5, 34-39 advarer faktisk Gamaliel mot forfølgelse av de kristne, men Paulus forfulgte de kristne, Ap.gj. 8, 1 og 9, 1. Paulus samtykte i mordet på Stefanus, Ap.gj. 7. Paulus var da en ung mann, Ap.gj. 7, 58.
    I Ap.gj. 26, 9-11 står det noen sterke uttrykk. Her står det faktisk at Paulus «tvang de kristne til å spotte.» Han fikk fullmakt av yppersteprestene til å forfølge de kristne, Ap.gj. 9, 1-2 og 26, 12.

    Paulus’ omvendelse

    Nevnt hele tre ganger i Apostlenes gjerninger, kap. 9, 22 og 26.

    Paulus’ tidlige virke

    Kom til Damaskus, men dro først ut i Arabias ørken før han begynte å forkynne i Damaskus, Gal.1, 17.
    Var tre år i Damaskus og forkynte i synagogene, Gal. 1, 18 og Ap.gj. 9,20.
    Dro til Jerusalem, men var der bare i 15 dager, hos Peter, Gal.1, 18.
    Disiplene fryktet ham. Han ble bare kjent med Peter og Jakob, Herrens bror, Gal. 1, 18, men Barnabas tok seg av ham, Ap.gj. 9, 26-27. Disse vers ser ut til å være
    i konflikt med Gal. 1, 19, hvor han poengterer sterkt i neste vers at det er sant det han skriver.
    Paulus og Barnabas ser ut til å innlede et vennskap og samarbeid fra dette tidspunktet.
    «Samarbeidet» blir imidlertid brutt i slutten av kap. 15 hvor de drar hver sin vei.

    Da jødene søkte å slå Paulus ihjel, reiser han tilbake til sin barndoms hjemby, Tarsus,
    Ap.gj. 9, 30. Barnabas finner Paulus i Tarsus og de reiser til Antiokia og blir der et helt år med stor vekkelse. Ap.gj. 11, 25. Her blir disiplene for første gang kalt
    kristne.
    På grunn av hungersnød reiser Paulus og Barnabas til Jerusalem med hjelp, Ap.gj. 11, 29-30. Men de vender tilbake til Antiokia sammen med Markus, Ap.gj. 12,
    25.
    Så tar Den Hellige Ånd ut Paulus og Barnabas til deres første misjonsreise, Ap.gj. 13, 1-2.

    Paulus’ utseende

    Bibelen gir oss ikke noen beskrivelse av hvordan Paulus så ut, men noen vers gir og likevel et inntrykk av at det ikke var noe spesielt syn.
    1.Kor. 2, 3 «var hos dere i skrøplighet.»
    2.Kor. 10, 10 «legemlig nærvær er skrøpelig – – -», «tale aktes som intet.»
    2.Kor. 12, 7 Paulus’ torn i kjødet

    I et apokryfisk skrift fortelles det om Paulus’ utseende. Dette er et falskt skrift, men forfatteren ønsket kanskje likevel å fortelle på en troverdig måte hvordan Paulus så ut. Sitat fra Paulus og Theklas gjerninger:
    « Og han gikk ut på den kongelige gaten som leder til Lystra og stilte seg der for å vente på ham, og han iakttok dem som kom og sammenlignet dem
    med Titus’ beskrivelse. Og han så Paulus komme. Denne var en mann, liten av vekst, flintskallet, med krumme ben, med god holdning, sammenvokste
    øyenbryn, en litt krokete nese, full av nåde. Iblant så han ut som et menneske, iblant hadde han en engels ansikt.»

    Andre sider ved Paulus

    Paulus lar Timoteus omskjære, Ap.gj. 16, 3, men forteller at Titus ikke ble det, Gal. 2, 3.
    Paulus gir et lurt svar etter å ha skjelt ut ypperstepresten, Ap.gj. 23. En underlig oppførsel av Paulus.
    Paulus’ syn på seg selv på tre forskjellige tidspunkt:
    1. Den ringeste av apostlene, 1.Kor. 15, 9. År 59
    2. Den aller ringeste av de hellige, Ef. 3, 8. År 64
    3. Den største blant syndere, 1.Tim. 1, 15. År 66
    Paulus forteller om hva han har opplevd av farer, 2.Kor. 11, 23-27.

    Paulus’ sene virke

    I Rom.15, 24+28 forteller han at han ønsker å reise til Spania. Vi vet ikke om han kom dit.
    Vi vet at han var i Rom i over 12 år, og han døde der, Ap.gj. 28.