“Et utvalg av Flavius Josefus skrifter”
Kommentarer og oversettelse av Erik Wold og Svein Mosby
Flavius Josefus var jøde av prestelig ætt og romersk æresborger. Han står i en særstilling blant historieskriverne. Han ble født i Jerusalem i år 37 e.Kr. Gjennom et langt liv etterlot han seg fire verk av uvurderlig verdi. I sine skrifter beskriver han tiden fra skapelsen til Masadas fall i år 74. Josefus var øyenvitne til det som skjedde i Jerusalem under ødeleggelsen i år 70. Senere flyttet han til Rom hvor han levde ved keiserens hoff til sin død ca. år 100 e.Kr. Han er en av de få ikke-kristne som skriver om Døperen Johannes, Jesus og Jakob, Jesu bror, i det første århundre. Uten Flavius Josefus skrifter hadde vår kunnskap om Jesu samtid vært vesentlig mindre.
***
Forord
Angående Oversettelsen
Noen komplett oversettelse av Flavius Josefus’ skrifter finnes ikke på norsk. Imidlertid finnes det en gammel oversettelse av Josefus’ første verk: “Krigen mot jødene”. Den ble oversatt av sogneprest Reinertsen i årene 1750-1757. Siste opptrykk av en revidert utgave av denne var i 1881, men språket er tungt og det er gotisk skrift som er benyttet. De avsnitt derimot som er oversatt i dette heftet har etter det vi kjenner til aldri tidligere blitt utgitt på norsk. På engelsk er det W. Whistons oversettelse fra 1736 som er mest anvendt, og det er denne som i hovedsak har blitt benyttet som kilde for den norske teksten i dette heftet. Språket i denne engelske utgaven er meget tungt, og det har tatt tid å sette seg inn i denne gamle engelske språkformen. Når det gjelder henvisningene til teksten har vi benyttet Loeb-nummerene og ikke Whistons gamle kapittel og vers inndeling. Dette til orientering for dem som vil sjekke tekstene med andre utgaver av Josefus.
Vanskelig har det også vært å avgjøre hvor mye teksten skulle omskrives for å få det leselig på moderne norsk. En ord for ord oversettelse av Josefus ville nemlig ikke bli særlig lett å lese. Teksten kan også på visse steder inneholde svært mange gjentagelser. Dette gjelder spesielt temaer som Josefus selv syntes var vanskelige å berøre. Vi har også sammenlignet vår oversettelse med nyere engelske utgaver av Josefus. På noen få vanskelige avsnitt har også den greske grunntekst blitt gransket. Tilsammen inneholder Josefus’ verker ca. 800.000 ord, og det tilsvarer temmelig nøyaktig like mye stoff som hele bibelen.
Følgende forkortelser for Josefus’ verker blir benyttet:
- Josefus’ selvbiografi, 1 bok………………….. Life
- Jødenes oldtidshistorie, 20 bøker………… Antiq
- Krigen mot jødene, 7 bøker………………… War
- Forsvarsskriftet mot Apion, 2 bøker……. Apion
Flavius Josefus Selvbiografi
Josefus ble født i Jerusalem i år 37 e Kr. Hans egentlige navn var Josef ben Mattias. Han kom fra en av de ypperste prestefamiliene i Israel. Han levde mesteparten av sitt liv som fariseer, og da han var 26 år gammel ble han sendt til Rom for å forsøke å få satt fri noen prester som var fanget der. I Rom skaffet han seg flere viktige kontakter. Da den jødiske krig brøt ut i år 66 e Kr. var han kommandant for de galileiske troppene som kjempet mot romerne i en by kalt Jostapa. Under kampene gjemmer han og 40 andre jøder seg i en hule. Da de ikke har noen mulighet til å unnslippe velger de å drepe hverandre etter loddtrekning. Til slutt er bare Josefus og en jøde til gjenlevende og etter Josefus overtaling velger de å overgi seg til romerne. Når han senere blir framstilt for Vespadian, profeterer Josefus at Vespadian kommer til å bli keiser. Da dette snart går i oppfyllelse etter Neros død i 68 e Kr., blir Josefus satt fri.
I år 70, året for Jerusalems ødeleggelse, reiser Josefus sammen med keiser Vespadians sønn Titus til Jerusalem. Her forsøker han å overtale jødene til å overgi seg. Med alle midler forsøker han å forhandle med jødene slik at byen kan bli spart. Josefus er altså det eneste øyenvitne som beskriver hva som skjedde i Jerusalem under ødeleggelsen i år 70. Alt dette er beskrevet i verket “Krigen mot jødene” som vi ikke skal gå nærmere inn på i dette heftet. Vi skal istedet ta med de første avsnittene i hans selvbiografi:
Prestelig ætt
Familien som jeg kommer fra er ikke av en simpel ætt, men nedstammer hele veien fra prestene. Ettersom høyadel blant adskillige folk kommer fra forskjellig opprinnelse, så er det faktum at vi kommer fra en hellig verdighet en indikasjon på familiens ære. Men jeg kommer ikke fra en vanlig familie, men fra den fremste av 24 skifter. Og blant oss er det også en betydelig forskjell mellom de ulike prestefamiler. Jeg kommer også fra hovedfamilien i det fremste skift, ja, hva mere er, fra min mors side er jeg av kongelig blod. Hasmoneerne, som jeg nedstammer fra, hadde nemlig i lang tid både yppersteprestembedet og kongedømmet. Jeg vil derfor nedtegne min ætteliste i rekkefølge: Min stamfars far het Simon, med tilnavnet Psellus. Han levde samtidig med ypperstepresten Simon, han som først av alle yppersteprestene fikk navnet Hyrkanus. Denne Simon Psellus fikk 9 sønner, en av dem hette Mattias, kalt Ephlias. Han giftet seg med ypperstepresten Jonatans datter. Denne Jonatan var den første sønn som ble yppersteprest i hasmoneerslekten. Jonatan var også bror til ypperstepresten Simon. Denne Mattias fikk en sønn som fikk navnet Mattias Curtus og det i Hyrkanus’ første regjeringsår. Hans sønns navn var Josef, som ble født i Alexandras niende år. Hans sønn Mattias ble født i Arkelaus’ tiende regjeringsår, og jeg ble født til Mattias i Caius Cæsars første regjeringsår. Jeg har 3 sønner: Hyrkanus, den eldste, ble født i Vespadians fjerde regjeringsår; Justus i det syvende; og Agrippa i det niende. Således har jeg nedtegnet min ætteliste slik som jeg fant den beskrevet i det offentlige arkiv, og tar herved farvel med de som farer med sladder om at jeg er av lavere herkomst.
Min far var ikke bare fremstående fordi han var av høyadelen, men han innehadde også en høyere stilling på grunn av sin rettferdighet. Han hadde et meget godt omdømme i Jerusalem, vår største by. Jeg vokste opp sammen med min bror Mattias, for han var min egen bror både ved mor og far. Jeg viste stor fremgang i læring, og det viste seg at jeg hadde både god hukommelse og forståelse. Ja, til og med som et barn på 14 år ble jeg rost av alle for min lærevillighet. Av den grunn kom både yppersteprester og byens fremstående menn til meg for å få vite min mening om tolkningen av bestemte avsnitt i loven.
De tre sekter
Da jeg var omkring 16 år hadde jeg bestemt meg for å gå inn i de forskjellige sekter som var iblant oss. Dette er sektene: Den første er fariseerne, den andre sadduseerne, og den tredje esseerne. På denne måte ville jeg velge den beste ved å prøve dem alle. Jeg satte meg inn i deres levemåte og gjennomgikk store vanskeligheter, men jeg kom igjennom dem alle tre. Jeg nøyde meg ikke bare med disse tre, for jeg hørte om en som het Banus, som levde i ørkenen, og ikke brukte andre klær enn det som vokste på trærne. Han hadde ikke annen føde enn urter og badet seg stadig, dag og natt, i kaldt vann, for å ta vare på sin kyskhet. Jeg tok da opp hans måte å leve på og var sammen med ham i 3 år. Da jeg hadde fullført mine ønsker vendte jeg tilbake til byen. Jeg var nå 19 år gammel og begynte å leve etter reglene til fariseernes sekt, som er i slekt med den stoiske sekt, som grekerne kaller den.
Reisen til Rom
Da jeg var i mitt 26. år foretok jeg en reise til Rom på grunn av det jeg nå skal fortelle: Mens Felix var landshøvding i Judea var det noen prester som jeg kjente. Disse var fremstående og utmerkede menn. På grunn av noen småsaker hadde Felix lagt dem i lenker og ført dem til Rom for å føre deres sak for keiseren. Det var mitt ønske å begjære løslatelse for disse, fordi jeg var blitt spesielt informert om at de utøvde fromhet mot Gud selv midt i sine prøvelser. De livnærte seg på fikener og nøtter. Derfor kom jeg til Rom, men det gikk gjennom store farer på sjøen, for skipet sank i Adriaterhavet. Vi som var ombord, 600 i tallet, svømte hele natten for å berge livet. I gryningen fikk jeg og 80 andre øye på en båt fra Kyrene. Ved Guds forsyn ble vi reddet og tatt opp i båten. Da jeg på denne måten var blitt reddet og kom til Dicearchia som på italiensk heter Puteoli, ble jeg kjent med Alituries. Han var en skuespiller , høyt elsket av Nero, men jøde av fødsel. Gjennom hans bekjentskap ble jeg kjent med Poppea, Cæsars hustru. Jeg benyttet anledningen umiddelbart til å bønnfalle henne om å påvirke saken så prestene kunne bli satt fri. Utenom denne tjenesten, fikk jeg også mange gaver fra Poppea før jeg reiste hjem.
Krigen begynner
Nå merket jeg at forandringer alt var begynt og mange var svært oppstemt i håpet om en løsrivelse fra romerne. Jeg bestrebet meg meget for å sette en stopper for disse voldelige personer. Jeg prøvde å overtale dem til å endre sine tanker idet jeg la frem for dem, hvem de var, de som de ville kjempe imot. Jeg fortalte dem at de var romerne underlegne, ikke bare i krigskunst, men også i hell og lykke. Jeg begjærte av dem at de ikke ubesindig og på en veldig dum måte måtte frembringe fare som kunne medføre de verste ulykker både over landet, familiene og dem selv. Og dette sa jeg med en veldig formaning, for jeg forsto at en slik krig bare ville bringe ulykke over oss. Men jeg kunne ikke overtale dem, for disse menneskenes desperasjon var for sterk for meg.
Ved å innprente disse ting så ofte, ble jeg nå redd for at jeg skulle pådra meg deres hat og mistenksomhet. Jeg kunne bli regnet med blant våre fienders parti og løpe den risikoen å bli angrepet og drept for de hadde allerede inntatt Antoniaborgen. Så jeg trakk meg tilbake til tempelets innerste gård, men jeg kom ut fra tempelet igjen etter at Manahem og røverbandens fremste ledere var drept. Jeg bodde sammen med yppersteprestene og lederen for fariseerne. Det var ingen liten frykt som var over oss da vi så folket bevæpnet. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre for vi var ikke istand til å tøyle oppviglerne. Da faren var direkte overhengende lot vi som om vi var av samme mening som dem, men rådet dem til å være rolig et øyeblikk og la fienden gå sin vei. Vi håpet fremdeles at Gessius (Florus) snart ville komme med en stor hær og få satt en stopper for disse oppviglerske handlinger. Men da han kom og begynte kampen, ble han slått, og en mengde av de som var med ham falt, og den vanære som Gessius (med Cestius) mottok, ble hele vår nasjons ulykke. For de som var oppsatt på krig, ble så oppstemt av suksessen at de tilslutt trodde de kunne overvinne romerne.
Byene i Syria
Ved denne krigen utspant det seg en annen hendelse som var denne: De som bodde i nabobyene i Syria gikk til angrep på jødene som bodde iblant dem. Helt uten grunn drepte de både menn, kvinner og barn. Disse jødene hadde hverken søkt etter forandringer eller gjort opprør mot romerne. Heller ikke hadde de gitt uttrykk for hat eller foræderi mot syrerne. Det som ble gjort mot innbyggerene i Scythopolis var de mest kriminelle og vanhellige gjerninger av alle. For når jødene, som var deres fiender, kom over dem utenfra, så tvang de jødene som var blant dem til å bære våpen mot sine egne landsmenn. Dette er etter Loven forbudt for oss. Med deres assistanse gikk de i sammen i krigen mot angriperne, og de ble slått. Etter denne seieren glemte de forsikringene de hadde gitt sine “medborgere” og “allierte”. De drepte dem alle sammen, og det var et stort antall på mange titusener. Samme ulykke ble påført de jødene som bodde i Damaskus, men jeg har gitt en mer utførlig framstilling av disse ting i bøkene om Den Jødiske Krig. Jeg bare nevner dette nå for å vise mine lesere at jødenes krig med romerne ikke var frivillig, men at de hovedsaklig ble tvunget inn i den. Life 1-27
MOSES
Josefus hadde stor respekt for Israels leder Moses. I utdragene som følger er det mye stoff som ikke finnes i Bibelen. Selv om vi ikke kan stole på at Moses har uttalt alt det som Josefus hevder, viser iallefall disse avsnitt hvordan en fariseer på Jesu tid oppfattet Moses. Det er verd å merke seg at Josefus hevder at Moses ikke døde, men at han forsvant i en sky.
Mose tale
Hebreerne var nå i en posisjon hvor det var umulig å holde stand. De var beleiret, de manglet proviant, og de så ingen mulighet for flukt. Hvis de skulle hatt noen tanke på å slåss, så hadde de ingen våpen. Så derfor forventet de bare fullstendig utryddelse, hvis de da ikke overga seg til egypterne. Så la de all skylden på Moses, og glemte alle de tegn som Gud hadde virket for å gjenvinne deres frihet. Så sinte var de på Moses at deres vantro drev dem til å kaste stein på profeten mens han oppmuntret dem og lovte dem utfrielse. De bestemte seg for at de ville overgi seg til egypterne. Det var stor sorg og klage blant kvinner og barn som ikke øynet noe annet enn tilintetgjørelse. De var omringet på alle kanter, av fjell, av sjø,og av fienden, og de kunne ikke se noen mulighet til å flykte. Men Moses ga ikke opp omsorgen for dem, selv om de så på ham med hat. Men til tross for alle farer, og i tro til Gud, hadde han gjort mange framstøt for å frambringe deres frihet. Som han også hadde forutsagt dem, så ville han heller ikke nå overgi dem i fiendens hender, til enten å bli gjort til slaver eller bli slått ihjel. Og mens han står der midt iblant dem, sier han: “Det er ikke rett av oss å ha mistillit til menn som hittil har tatt seg av våre saker på en god måte, som om de heretter skulle forandre seg totalt. Det er rett og slett galskap, på dette tidspunkt, å oppgi håpet om Guds forsyn. For det er ved Guds makt at alt dette har skjedd, som han hadde lovt, da dere slett ikke ventet at slikt kunne skje. Jeg mener alt det som jeg har vært opptatt med for deres frihet og flukt fra trelldommen. Ja, endog når vi er i den ytterste nød, som dere ser vi er, så bør vi heller håpe at Gud vil komme oss til unnsetning. Det er jo egentlig hans gjerning at vi er her nå, omringet på dette trange sted, forat han skal kunne utfri oss fra slike vanskeligheter som under andre omstendigheter ville være uoverstigelige, og som verken dere eller deres fiender kunne tro at det var mulig å kunne reddes ifra. Han vil på denne måten vise sin egen makt og sin omsorg for oss. Gud bruker heller ikke å gi sin hjelp i småsaker, til dem han har behag i, men i slike saker som en ikke ser noe håp i at menneskelig hjelp kan bedre omstendighetene. Derfor sett deres lit helt og fullt til en slik beskytter som er istand til å gjøre små ting store, og å vise dere at denne veldige motstand mot dere, i hans øyne ikke er annet enn svakhet. Og vær ikke redd for den egyptiske hæren, oppgi heller ikke håpet om å bli bevart. For havet foran og fjellene bak gir dere ingen mulighet til flukt. For til og med fjellene, om Gud så vil, blir til en slette for dere, og havet tørt land.” Antiq 2,329-333
Mose bønn
Da Moses hadde sagt dette, ledet han de ned til havet mens egypterne så på, for de var innenfor synshold. Men de var så utslitt etter forfølgelsen av hebreerne at de syntes det var riktig å utsette kampen til neste dag. Da Moses kom ned til stranden tok han staven og begynte å be og påkalle Gud om at han måtte være deres hjelper og utfrier. Og han sa: “Du er ikke uvitende o’Herre, om at det er utenfor menneskelig makt eller påfunn å uunngå de vanskeligheter vi er oppe i nå. Men la det være ditt verk helt igjennom å skaffe utfrielse for hele denne hæren som har forlatt Egypt på din befaling. Vi har gitt opp håpet om annen hjelp og har vår eneste tilflukt i vårt håp til deg. Dersom det finnes en måte som kan gi oss håp om utfrielse gjennom forsynet, ja da ser vi hen til deg. La den komme fort, og åpenbar din kraft for oss. Sett du mot i dette folk så de får håp om frelse, for du ser de er sunket ned i en trøstesløs sinnsstemning. Vi er i en håpløs posisjon, men allikevel, stedet er ditt, havet er ditt, og fjellene som omgir oss på alle kanter er dine. Dersom du befaler dem, vil fjellene åpne seg, og likeså havet, hvis du befaler det, vil det bli til tørt land. Ja, endog skulle vi unnslippe ved en flukt gjennom luften, dersom du bestemte at vi skulle frelses på den måten.”. Etterat Moses hadde henvendt seg til Gud på denne måten, slo han på havet med staven sin så det delte seg av slaget og opptok alt vannet i seg selv. Det tørre land kom til syne og åpnet en fluktrute for hebreerne. Da Moses så Guds mektige nærvær og at havet forlot sitt sted, så det tørre lad kom til syne, da gikk han som førstemann uti det. Og han bød hebreerne at de skulle følge ham på den guddommelige veien, og at de skulle fryde seg over faren som fienden var i, de som forfulgte dem. Og han lovpriste Gud for den forunderlige måten de var blitt frelst på. Antiq 2,334-337
Mose død
De som var med Moses var rådet, ypperstepresten Eleazar og Josva deres hærfører. Med en gang de kom til fjellet Abarim, sender han bort rådet. Abarim er et høyt fjell i nærheten av Jeriko, som gir utsyn over hele kanaans land. Han skulle akkurat til å omfavne Eleazar og Josva, men mens de samtalte kom det med ett en sky over ham og han forsvant i en bestemt dal. Selv om han skrev i de hellige bøker at han døde, ble dette gjort av frykt for at folket kanskje kunne komme til å tro at det var p.g.a. hans egen uovertrufne kraft, at han gikk til Gud. Antiq 4,324-326
Avslutningsord om Moses
Mose levetid var i alt 120 år, delt opp i tre perioder av 40 år, og på en måned nær var han folkets fører. Han døde i årets siste måned, som etter det makedonske system kalles Dystrus, men hos oss kalles den Adar. Han døde på den første dag i måneden. Han overgikk alle andre i forstand, og han gjorde det beste mulige ut av hva denne forstand innga ham. Han var full av nåde i sin måte å tale til folket på. Når det gjelder hans andre kvalifikasjoner, så hadde han full kontroll over sine følelser (pasjoner). Det var som om han ikke hadde noe slikt i sin sjel, men bare kjente dem ved navn, mere fordi han la merke til dem hos andre, enn i seg selv. Han var også en utmerket hærfører som det sjelden er sett maken til, og dessuten var han en profet av ypperste klasse, ja i en slik grad at uansett hva han uttalte, så var det som å høre Guds røst. Folket sørget over Moses i 30 dager, og ingen sorg har virket så tungt på hebreerne som denne. Antiq 4,327-330
DANIEL
Romerrikets undergang
Daniel forklarte også meningen med stenen for kongen. Men jeg tror ikke det er passende å åpenbare det, da jeg bare har påtatt meg å beskrive fortid og nåtid, men ikke noe om framtiden. Men dersom noen er så bestemt på å få vite sannheten og ikke kan styre sin nysgjerrighet, ei heller dempe sin tilbøyelighet til å få kunnskap om den usikre framtid, om det virkelig vi skje eller ikke, la han da flittig lese Daniels bok som han kan finne blant de hellige skrifter. Antiq 10,210
Josefus var svært nøye med å skrive ned alle detaljer korrekt og komplett. Men her ser vi at Josefus får store problemer når han kommer til Daniels profeti om romerikets undergang som vi kjenner fra Bibelen i Daniels bok kapittel 2. Siden han skrev jødenes historie for keiserne i Rom, ville ikke dette budskapet bli positivt mottatt av romerikets herskere. På en snedig måte, om enn litt unnskyldene, omgår han problemet ved å anbefale nysgjerrige lesere selv å undersøke hva som står skrevet i Daniels bok. Det har vært mange diskusjoner om Daniel virkelig har skrevet hele Daniels bok. Nyere teologer har hevdet at den er forfattet på et mye senere tidspunkt. Josefus derimot er helt klar i sin tale om at det er Daniel selv som har skrevet alt dette, og han sier også at Daniels bok hører med blant de hellige skrifter.
Daniel i løvehulen
Da Daniels fiender så at han ikke hadde lidd noen overlast, ville de ikke erkjenne at han var blitt bevart av Gud og av hans omsorg. De sa at løvene hadde fått så mye mat at de var blitt mette, og av den grunn antok de at løvene ikke hadde rørt Daniel. Dette påpekte de overfor kongen. Men kongen som bare følte avsky for deres ondskap, ga ordre om at det skulle kastes en mengde kjøtt ned til løvene. Etter at de hadde spist seg mette ga han videre ordre om at Daniels fiender skulle kastes i løvehulen, slik at han kunne få greie på om løvene ville røre dem eller ikke, nå som løvene var mette. Og det ble helt klart for kong Darius, etter at han hadde kastet dem til de ville dyr, at det var Gud som hadde spart Daniel. For løvene rev dem alle i stykker som om de var veldig sultne, og ikke hadde fått mat på lenge. Jeg antar derfor at det ikke var deres sult, for den var like før blitt tilfredstilt med en mengde kjøtt, men det var ondskapen til disse menn som provoserte løvene til å ødelegge dem. Disse menneskers ondskap ble nemlig åpenbart for disse uforstandige dyr, slik at det ble dem til straff etter Guds vilje. Antiq 10,260-262
I dette avsnittet bringer Josefus inn noe nytt i historien om Daniel i løvehulen. Dette kjenner vi ikke fra Bibelen og heller ikke fra apokryfen “Tillegg til Daniels bok”. Påstanden fra Daniels fiender om at kongen, som var så positiv til Daniel, skulle ha matet løvene på forhånd setter historien i et nytt lys. Disse nye momentene er interessante og helt i tråd med bibelens budskap.
Avslutningsordene om Daniel
På samme måte skrev Daniel angående det romerske styre og at vårt land skulle bli utslettet av dem. Alle disse ting overlot denne mann oss skriftelig akkurat slik Gud hadde vist ham. Ved å lese hans profetier og se hvordan de er gått i oppfyllelse, vil du undre deg over hvordan Gud har æret Daniel, og da vil du oppdage hvor feil epikureerne har, de som forkaster troen på Guds forsyn. Og som heller ikke tror at Gud bryr seg om de politiske ting i verden. Heller ikke tror de at universet er styrt og fortsatt blir styrt av den velsignede og udødlige natur. De sier at verden vedvarer av egen kraft, uten en hersker og uten en styrer. Men dersom det var slik som de forestiller seg, da ville jorden være som skip uten styrmann, som vi ser går under i stormene. Eller som vogner uten fører som lett velter. På samme måte ville verden bli slått i biter hvis den var uten forsyn, og derved gå til grunne og bli til intet. Så ved de foran nevnte profetier av Daniel synes jeg disse menn står langt fra sannheten, idet de slår fast at Gud ikke utøver noen innflytelse over menneskelivet. For var det tilfelle at verden fortsatte som en mekanisk nødvendighet, ville vi heller ikke fått se alle disse ting gå i oppfyllelse i henhold til profetiene. Jeg for min del har beskrevet disse hendelser slik jeg har funnet dem og lest dem. Men dersom noen er tilbøylige til å ha en annen oppfatning om dem, la han da bare nyte sine synspunkter uten noen anklage fra meg. Antiq 10,276-281
I avslutningsordene om profeten Daniel benytter Josefus anledningen til å rette et angrep mot epikureerne. Budskapet om at det står en høyere makt bak de ting som skjer i verden, og de faktum at alt ikke bare er tilfeldig er kanskje enda mer aktuelt idag enn den gang Josefus skrev dette. Josefus nevner “forsynet” eller “skjebnen” igjen og igjen i sine skrifter. Med det mener han Guds nåde som hviler over og har kontroll med alt som skjer. Josefus var jo selv fariseer og om fariseerne skriver han følgene: “Fariseerne har det rykte at de fortolker loven nøyaktig, og de leder den største av sektene. De tilskriver skjebnen (forsynet) og Gud alt hva som hender. De antar at det å handle rettferdig eller ei, i første rekke avhenger av mennesket, men skjebnen (forsynet) medvirker i enhver handling.” War 2,162
HERODES DEN STORE
Alltid med den sterkeste
Det var under jødekongen Herodes den store at Jesus ble født. Herodes var imidlertid ikke av jødisk ætt for hans mor, Kypros var araber, mens hans far, Antipater, var idumeer. Men ingen av dem var av kongelig slekt. Nesten all vår kunnskap om Herodes stammer fra Josefus. Han hadde igjen sine kilder fra de nå tapte skriftene av historieskriveren Nikolaus fra Damaskus som var Herodes minister. Lik sin far trygget Herodes sin stilling ved at han alltid holdt med den sterkeste i Rom. Først var han Julius Cæsars partifelle, og da han ble myrdet ble han straks hans morder Cassius mann. Fra Cassius gikk han over til Antonius, som var Cassius fiende, og da han falt greide han å bli Oktavians venn. Fra Oktavian skilte han seg ikke, for Oktavian ble jo senere den allmektige keiser Augustus, som er selve symbolet på romerrikets allmakt. Herodes vant en viss gunst hos jødene ved å gjenreise tempelet i Jerusalem. Men dette var nok ikke av egen overbevisning, for han bygde samtidig hedenske templer. Han viste også respekt for den jødiske religion ved ikke å gå inn i det innerste av tempelet, og ved at de fleste mynter han lot prege ikke hadde bilder av levende vesener. Men han ringaktet det jødiske yppersteprestembede ved å innsette og avsette stadig nye menn etter eget ønske. Han plyndret også Davids grav som Josefus beskriver på følgende måte:
Plyndringen av Davids grav
Herodes hadde brukt opp enorme summer på byene utenfor og innenfor sitt kongedømme. Han hadde hørt at Hyrkanus, som hadde vært konge før ham, hadde åpnet Davids grav og tatt ut tre tusen talenter sølv. Siden Herodes også hadde hørt at det var et enda større antall som var igjen i graven, hvilket ville dekke alle hans behov, hadde han i lengre tid gått med planer om en gravplyndring. På denne tiden var det at han åpnet graven om natten og gikk inn i den. For å hindre at det ble kjent i byen, tok han bare sine mest trofaste venner med seg. Men noen penger fant han ikke, slik Hyrkanus hadde gjort, men alt inventaret av gull og alt det kostelige godset som lå der tok han med seg. Han hadde imidlertid et ønske om å gjøre en grundigere søken ved å gå enda lenger inn, til selve levningene av David og Salomo. Men to av hans vakter ble drept av en ild som brøt ut over de som gikk inn, så kraftig var eksplosjonen. Så Herodes ble fryktelig redd og gikk ut og bygde et forsonende monument. På grunn av den frykt han var i ble denne kostbare hvite stenen plassert ved gravåpningen. Ja, til og med Nikolaus, historieskriveren hans, nevner dette monumentet som Herodes bygde. Men at han gikk inn i graven nevner han ikke forat Herodes ikke skulle få et dårlig rykte. Antiq 16,179-183
Denne bemerkelsesverdige historien om plyndringen av Davids grav er Josefus alene om å fortelle om. Grunnen til dette forteller han også. Herodes ønsket nemlig ikke at dette skulle bli kjent. At Davids grav var bevart på den tiden bekrefter Ap.gj. 2,29 hvor Peter i sin tale vitner om David og sier: “hans grav er iblant oss den dag i dag.”. At en slik handling måtte få konsekvenser for Herodes og hans familie forteller Josefus videre:
Familiekonflikten tiltar
Men konfliktene i Herodes familie så ut til å øke på grunn av attentatet han hadde gjort på Davids grav. Enten hadde den guddommelige hevnen øket elendigheten han lå under for å overgi familien til en uhelbredelig tilstand, eller så hadde skjebnen angrepet ham på et så beleilig tidspunkt at det var naturlig å tro at katastrofen kom over ham på grunn av hans respektløse ugudelighet. For krangelen var som en borgerkrig i hans palass og de hatet hverandre slik at de kappedes om å overgå hverandre i baktalelse. Antiq 16,188-189
Bedre å være gris enn sønn
Herodes den store hadde tilsammen 10 hustruer og 14 barn. De fleste i Herodes slekten giftet seg med en eller flere av sine slektninger. Giftemål mellom søskenbarn, tremenninger og nevøer/nieser var mer vanlig enn det var uvanlig. Josefus beskriver Herodes som “en mann som var like grusom mot alle og helt behersket av vrede.”(A17,191) Følgende eksempler skulle bekrefte dette. I år 35 f.Kr. lar han sin 16 år gamle fetter, som var bror til hans elskede hustru Mariamne, drukne i en dam i Jeriko. Herodes hadde kort tid i forveien gjort ham til yppersteprest.
I år 34 f.Kr. dreper han Josef, som var både hans onkel og hans svoger. I år 34 f.Kr. begår han sin mest tragiske forbrytelse. Han dreper sin elskede hustru hasmoneeren Mariamne, fordi det ble sladret om henne ved hoffet. Like etter hennes død holder Herodes på å bli gal av smerte og han befaler palassets tjenere å kalle på henne med høye rop, som om hun fremdeles levde. Få måneder etter dette må også Mariamnes mor late livet.
I år 7 f.Kr. dreper han sine og Mariamnes to sønner Aleksander og Aristobulus til tross for at Augustus gjorde alt for å redde dem. Det var i den forbindelse at keiseren i Rom skal ha uttalt: “Det er bedre å være Herodes svin (gr:hys), enn å være hans sønn (gr:hyios).”. Som kvasi- jøde kunne jo ikke Herodes slakte og spise svin, men sine egne barn kunne han slakte. Det var også Herodes som ga ordre til barnemordet i Jerusalem, som evangelisten Matteus forteller om. Josefus tier imidlertid om denne hendelsen. Men denne tausheten er enkel å forklare. Hvorfor skulle han stanse ved mordet på noen barn av fattige hyrder, når Josefus så at sin “helts” vei var full av langt mere fremragende ofre.
Den gyldne ørn rives ned
Blant de mange historiene om Herodes har vi tatt med følgende som utspiller seg i Herodes siste dager. Her møter vi tapre jøder som reiser seg mot den veldige kongen.
Det var en ved navn Judas, sønn av Saripheus og en ved navn Matthias, sønn av Margalothus. Disse var to av de mest lærde menn blant jødene og fremstående tolkere av de jødiske lovene. De var godt likt av folket fordi de underviste de unge. Alle unge menn som studerte edle dyder besøkte deres forelesninger hver eneste dag. Etter å ha fått kjennskap til kongens uhelbredelige sykdom, egget disse menn ungdommene til å rive ned de verker som kongen hadde reist opp imot fedrenes lover. Derved ville de oppnå den lønn som loven gir til dem som utfører slike fromme handlinger. For det var i sannhet på grunn av Herodes tankeløshet ved å lage slike ting som loven forbyr, at hans mange ulykker og sykdom nå var kommet over ham og plaget ham. Herodes hadde latt slike ting som loven forbyr, bli lagd, og det var dette som Matthias og Judas anklaget ham for. Herodes hadde nemlig reist opp en stor gylden ørn av stor verdi over tempelets store port. Men loven forbyr å fremstille bilder av levende skapninger.
Så disse menn overtalte sine unge elever til å rive ned den gyldne ørnen. De hevdet at de burde utsette seg for hvilken fare som helst, om enn med døden til følge, for deres tapre handling vil være mere verd enn alle livets gleder. Da ville de nemlig dø for å bevare og overholde fedrenes lov, og derved oppnå en evigvarende berømmelse og god omtale. De ville da bli roset av den nåværende generasjon og dessuten statuere et eksempel som aldri vil bli glemt av ettertiden. Selv ikke de som prøver å leve uten å utsette seg for farer, kan unngå døden. Derfor er det rett for disse som elsker edle hensikter å vente på den sjebnesvangre time. For en slik handling vil kunne føre dem ut av verden med pris og ære. Det vil gjøre døden mye lettere når vi oppsøker den med edle gjerninger. Samtidig som den bringer fare etterlevner den anseelse blant våre barn. Både menn å kvinner vil ha fordel av handlingen etterpå.
Ved en slik framstilling ble de unge menn oppmuntret til denne handling, og da et rykte nådde dem om at kongen var død ble de vise menns overtaling enda mer effektiv. Derfor midt på dagen dro de opp på plassen og rev ned ørnen og smadret den istykker med økser, mens det var en mengde mennesker i tempelet. Da kongens adjutant hørte om foretaket og trodde det var større enn det viste seg å være, kom han med en mengde soldater. Disse var mange nok til å stoppe hopen som hadde revet ned det som var viet til Gud. Han angrep dem derfor uventet mens de utførte dette dristige attentatet på en mer dumdristig enn forsiktig måte slik det vanligvis er med folkemengder. I kaoset som fulgte arresterte adjutanten ikke mindre enn 40 av de unge menn som hadde mot til å stå igjen da folkemengden flyktet. Sammen med gjerningsmennene av dette attentatet sto Judas og Matthias som syntes det var vanærende å trekke seg ved et slikt nærvær. Disse ble da ledet til kongen som spurte dem om de hadde vær så dristige og revet ned det som han hadde viet til Gud. De svarte: “ Ja, hva vi ville oppnå, det har vi oppnådd, og hva som er gjennomført det har vi gjennomført og det med et slikt tappert mot som sømmer seg for menn. For vi har gitt vår bistand til de ting som var helliget den allmektige Gud. Og vi har omsorg for det vi har lært ved å høre loven. Ingen bør undre seg over at vi akter de lover som Moses har gitt, de som ble lært ham av Gud og som han skrev ned og etterlot seg, mere verd å overholde enn noen av dine forskrifter. Følgelig vil vi utstå døden og alle slags straffedommer som du kan påføre oss. Dette vil vi møte med glede siden vi er klar over at vi ikke skal dø på grunn av noen urettferdige gjerninger, men på grunn av vår kjærlighet til fromheten.”
Og dette sa de alle og deres mot var fortsatt lik deres bekjennelse og lik det mot de hadde da de utførte denne handlingen. Kongen ga ordre om at de skulle bindes, og han lot dem sende til Jeriko. Deretter kalte han sammen de fremstående menn blant jødene og da de kom samlet han dem i teateret. Fordi han ikke kunne stå, lå han på en båre og telte opp de mange besværligheter han lenge hadde holdt ut for deres skyld. Han fortalte hvilke enorme kostnader byggingen av tempelet hadde medført. Hasmoneerne derimot hadde ikke vært istand til å gjennomføre noe slikt verk til Guds ære iløpet av de 125 år som de hadde regjert. Han hadde også prydet tempelet med verdifulle gaver og han regnet med at han hadde etterlatt et minne og skaffet seg anseelse etter sin død. Nå begynte han å skrike at til og med mens han var i live hadde de ikke nølt med å krenke ham og det på høylys dag. Midt på dagen mens alle så på hadde de skjelt ham ut i en slik grad ved å angripe det som han hadde helliget, og revet det ned på bakken. De vedgikk at de gjorde det for å krenke kongen, men dersom noen tenker grundig igjennom saken vil de finne at disse menn er skyldig i helligbrøde mot tempelet. Men av hensyn til Heerodes barbariske humør og av frykt for at han skulle være så ond å påføre dem straff, sa de fremstående menn at det som var gjort var uten deres samtykke. De sa at det virket for dem naturlig at gjerningsmennene måtte straffes for det de hadde gjort.
Måneformørkelsen
Herodes lot disse få en mildere behandling, men han avsatte Matthias fra yppersteprestembedet delvis på grunn av denne aksjonen. Han lot Joazar, som var Matthias’ hustrus bror, bli yppersteprest i hans sted. Men det skjedde iløpet av perioden som Matthias var yppersteprest at en annen person var yppersteprest i en enkelt dag. Det var på dagen som jødene holder faste. Grunnen til dette var følgende: På natten før fastedagen skulle feires drømte han at han hadde omgang med en kvinne. Siden han ikke kunne gjøre tjeneste på grunn av dette assisterte hans slektning Josef, sønn av Ellemus, han med den hellige gudstjenesten. Men Herodes avsatte altså denne Matthias fra yppersteprestembedet. Og den andre Matthias ble brent levende sammen med sine kompanjonger som hadde vært med på dette oppvigleriet. Og akkurat den natten var det en formørkelse av månen. Antiq 17,149-167
Denne måneformørkelsen skjedde den 13. mars 4 f.Kr og er en viktig dato for bestemmelsen av Jesu fødseldato.
Herodes blir dødssyk
Etter denne ugjerningen mot de tapre jødene blir Herodes tilstand raskt forverret.
Men Herodes sykdom ble kraftig forverret og kom over ham på en smertelig måte. Dette på grunn av Guds dom som kom over ham for hans synder. For en ild brant langsomt i ham. Denne rørte ham ikke så mye utvendig som den øket hans piner innvendig. Det kom over ham en veldig appetitt som han ikke kunne unngå å forsyne med forskjellig slags mat. Hans innvoller var også full av sår. Hovedsmerten i hans legeme lå imidlertid i tykktarmen. En vannaktig og gjennomsiktlig væske la seg på hans føtter på samme måte som den preget den nedre delen av hans mage. Ja, til og med hans underliv råtnet og produserte ormer. Når han satt opp hadde han problemer med å puste. Dette var svært motbydelig for det stinket fra hans pust og han hadde en rask higen etter luft. Han hadde også kramper i alle deler av kroppen, hvilket øket hans krefter til et ulidelig nivå. De som påsto de var hellige, og de som var utrustet med visdom til å utlegge slike ting, sa at Gud påførte kongen denne straffen på grunn av hans respektløse ugudelighet.
Men han håpet fremdeles at han skulle bli bedre, til tross for at hans plager var større enn noe menneske kunne bære. Han sendte også bud etter leger og nektet ikke å gjøre det som de foreskrev for å hjelpe ham. Han dro over elven Jordan og badet seg i de varme kildene ved Calirroe. Ved siden av kildenes legende kraft, når man badet seg i dem, kunne man også drikke av dette vannet som rant ned i en sjø kalt Asphaltitis. Men da legene syntes det var passende å bade ham i et kar fult av olje, trodde man at han holdt på å dø. Under den klagende gråten fra hoffet kviknet han til, men han hadde ikke lenger det minste håp om å bli frisk igjen. Han ga da ordre om at hver soldat skulle betales 50 drakmer. Han ga også en god del til deres befal og til sine venner. Og han kom igjen til Jeriko hvor hans raseri øket så veldig at den drev ham til å gjøre slikt som bare sinnsyke mennesker gjør.
Vil drepe uskyldige
Til tross for at han var nær ved å dø, tenkte han ut følgende onde planer: Han befalte at alle de fremstående menn i hele den jødiske nasjon, uannsett hvor de bodde, skulle kalles til ham. Dette medførte at et stort antall kom, for straffen for å forkaste innbydelsen var døden.
Nå hadde kongen et vilt raseri mot dem alle. Da de var kommet, ga han ordre om at de alle skulle stenges inne i hippodromen. Han sendte deretter bud etter sin søster Salome og hennes mann Alexas og sa følgende til dem: “Jeg skal snart dø og mine smerter er store. Min død vil få en lykkelig fødsel, for den vil bli ønsket velkommen av alle mennesker. Men det som er mitt hovedproblem, er at jeg vil dø uten å bli grått over og uten slik sorg som folk forventer ved en konges død.”. For han var ikke fremmed for stemningen blant jødene at hans død ville komme svært beleilig for dem. Så han bønnfalt dem om at de måtte være vennlige å utføre hans siste vilje ved å drepe dem som var stengt inne i hippodromen, slik at det kunne bli virkelig landesorg etter hans død. De lovet ham da å oppfylle hans siste ønske. Enhver kan lett forstå hvilket sinnelag denne mannen var i. Ikke bare gledet han seg over de grusomme gjerninger han tidligere hadde gjort mot sin familie, men disse siste ordrene han ga, viser at han ikke hadde noen medmenneskelighet. De skulle virkelig få kjenne savnet av en av sine nærmeste, for han ga ordre om at en i hver familie skulle drepes. Dette selv om de ikke hadde gjort noe urettferdig eller noe mot kongen, for de hadde heller ikke gjort noen andre kriminelle handlinger. Antiq 17,168-181
Like etter dette dør Herodes den store, men før han dør rekker han å drepe sin førstefødte sønn Antipater som lenge hadde planlagt et giftmord på faren. Hans testamente blir deretter forandret, og hans rike blir delt mellom hans tre sønner Antipas, Arkelaos og Filip slik vi kjenner fra Luk 3,1. Fem dager etter Antipater var drept døde Herodes, og en stor periode i Israels historie er over.
DØPEREN JOHANNES
Mange har vel lest om Døperen Johannes død i Bibelen. Vi har samlet de tre evangelier som omhandler dette slik at man kan sammenligne disse. Matt 14,3-12 Mark 6,17-29 Luk 3,19 Luk 9,9
Som vi ser skriver både Matteus og Markus at Herodias var gift med Herodes Antipas’ bror Filip. Denne Filip er imidlertid ikke samme person som tetrarken Filip omtalt i Luk 3,1. Dette er en annen bror med samme navn som bodde i Rom og som var gift med Herodias. Denne Filip kaller Josefus bare Herodes. Her er historien slik Josefus forteller den:
Herodias giftemål
På den tid hadde araberkongen Aretas og Herodes en krangel på grunn av følgende: Herodes tetrarken (Herodes Antipas) hadde giftet seg med Aretas datter, og han levde med henne en god stund. Men da han en gang var i Rom bodde han hos sin bror Herodes (Filip), som var virkelig hans bror, men de hadde ikke samme mor. Denne Herodes var sønn av ypperstepresten Simons datter. Han ble forelsket i denne Herodes hustru som hette Herodias. Hun var datter av deres bror Aristobulus og søster til Agrippa den store. Denne mannen dristet seg til å foreslå et giftemål mellom dem, et tilbud som hun aksepterte. De gjorde en avtale at hun skulle komme over til ham så snart hun hadde returnert hjem fra Rom. Det var også i avtalen at han skulle skulle skille seg fra Aretas datter.
Etter at Herodes Antipas hadde gjort denne avtalen og reist til Rom og tilbake igjen, hadde hans hustru oppdaget avtalen han hadde med Herodias. Uten å fortelle hva hun hadde oppdaget, ba hun ham om å sende henne til borgen Macherus, som ligger på grensen mellom Herodes og og Aretas herredømmer. I god tro lot derfor Herodes henne dra. Under ledelse av Aretas generaler kom hun derfor raskt til Arabia, hennes far hadde nemlig sørget for en vellykket transport. Da hun kom til sin far, fortalte hun ham om Herodes planer. Det var først og fremst dette som hadde skapt fiendskapet mellom Aretas og Herodes. Men de hadde også en strid om grensene ved Gamalatis. Så de samlet hærer på begge sider og forberedte seg på krig. De sendte sine generaler for å sloss for seg, og da de brøt sammen i kamp, ble Herodes hær slått. Dette på grunn av foræderiet fra Filips tetrarki. De hadde nemlig slått seg sammen med Herodes hær.
Herodes skrev derfor et brev til keiser Tiberius om disse ting og han ble rasende da han fikk høre om Aretas attentat. Han skrev derfor til Vitellius at han skulle gå til krig mot Aretas, og enten ta ham levende og føre ham i lenker, eller drepe ham og sende hans hode. Dette var orden Tiberius ga til presidenten i Syria. Antiq 18,109-115
Herodias var altså gift med en onkel, som hun stakk ifra, og flyttet sammen med en annen onkel. Et skjema som viser noe av de kompliserte familieforholdene skulle klargjøre dette bedre:
- Herodes den Store : Idumeer, tilsammen 10 hustruer.
- Mariamne I : Datter av ypp.prest, Simeon DS’s 2. hustru
- Mariamne II : Datter av ypp.prest, Simeon HDS’s 3. hustru
- Maltake : Samariatinnen HDS’s 4. hustru
- Kleopatra : Fra Jerusalem HDS’s 5. hustru
- Aristobulus :Gift med sin kusine. Drept av sin far HDS
- Herodes Filip : Bodde i Rom
- Antipas : Tetrarken. Herodias elsker
- Filip : Tetrarken (Luk 3,1)
- Herodias : Gift med sin onkel Herodes Filip i Rom
- Salome : Herodias dansende datter
- Aretas IV : Araberkongen, omtalt i 1 Kor 11,32
- Datter av Aretas : Gift med Herodes Antipas
Herodes den store blir forkortet med HDS.
Etter denne historien forteller Josefus følgende om Døperen Johannes:
Døperen i ørkenen
Imidlertid mente noen jøder at ødeleggelssen av Herodes arme kom fra Gud. De mente at den var svært rettferdig, som en straff for hva han hadde gjort mot Johannes, som ble kalt Døperen. Herodes hadde nemlig drept ham. Han var en god mann som befalte jødene å utøve dyder, både rettferdighet mot hverandre og fromhet mot Gud. Deretter bød han at de skulle komme for å la seg døpe. For renselsen var akseptabel for ham dersom de ikke gjorde det for å fjerne synd, men for å rense kroppen idet sjelen på forhånd var fullkomment renset ved rettferdighet. Mange flokket seg omkring ham og ble meget beveget over å høre hans ord. Herodes fryktet for at Johannes skulle bruke innflytelsen han hadde over folkene til å skape et opprør. Folket virket nemlig rede til å gjøre alt hva han befalte. Han tenkte derfor det var best å drepe ham, for å unngå den skade han kunne forårsake. Han ville ikke bringe seg selv inn i vanskeligheter ved å spare en mann som kunne få ham til å angre det i ettertid. Følgelig ble han på grunn av Herodes’ mistanke, sendt som fange til den før nevnte borgen Marcherus, og der ble han drept. Derfor hadde jødene den oppfatningen at ødeleggelsen av Herodes’ armè var en straff til Herodes og markerte Guds mishag mot ham. Antiq 18,116-119
Josefus som ikke hadde kjenskap til evangeliene skriver her at Døperen Johannes bare ville døpe dem som på forhånd var renset innvendig. Dette stemmer med bibelens budskap, for i evangeliene leser vi at Johannes nektet å døpe dem som ikke var omvendt. Som vi ser av Luk 3,20 hadde Herodes flere grunner til å drepe Johannes. Bibelen legger vekt på Herodes utroskap, mens Josefus legger vekt på innflytelsen han hadde på jødene.
PONTIUS PILATUS
Fariseerne på Jesu tid tolket loven dithen at alle avbildninger var en vederstyggelighet. Det andre bud som sier at man ikke skal gjøre noen avbildninger av det som er over, under eller på jorden oppfattet de svært bokstavelig. Ingen kunne derfor ha noe som inneholdt et bilde av noe levende vesen. Det var derfor det ble så stille blant fariseerne da Jesus spurte hvilket bilde det var på mynten da de spurte ham om det var rett å gi keiseren skatt. Det at de hadde mynter med keiserens bilde brøt nemlig med deres egne vedtekter. Hvor nøye de ellers holdt disse forskrifter viser følgende avsnitt som skjedde på Jesu tid.
Fanene i Jerusalem
Men Pilatus, landshøvdingen i Judea, flyttet hæren fra Cæsarea til Jerusalem for å ha vinterleiren der. Dette for å avskaffe de jødiske lover. Han presenterte keiserens bilder som var på fanene og brakte dem inn i byen. Vår lov derimot forbyr slike avbildninger. Tidligere landshøvdinger pleide å ta hensyn til dette ved ikke å føre faner med slike utsmykninger inn i byen. Pilatus var den første som brakte disse bildene til Jerusalem og satte dem opp der. Dette ble gjort uten at folket hadde kjennskap til det, fordi det skjedde på natten. Men så snart det ble kjent dro jødene i hopetall til Cæsarea, og ba Pilatus innstendig i mange dager om at han måtte fjerne bildene. Fordi det virket fornærmende på Cæsar og siden de bare fortsatte å protestere, ga Pilatus på den sjette dag ordre om at soldatene skulle bevæpne seg. Pilatus kom og satte seg på dommersetet sitt som, som var plassert på en åpen plass midt i byen slik at den skjulte hæren som var klare til å angripe dem. Da jødene igjen klaget til ham, ga han signal til soldatene om at de skulle omringe dem. Han truet dem med en umiddelbar dødsstraff dersom de ikke sluttet å forstyrre ham og dra sin vei hjem. Men de kastet seg ned og la sine halser nakne. De sa de heller ville gå døden i møte enn at visdommen i deres lover skulle bli overtrått. Pilatus ble da dypt grepet av deres fast beslutning om å holde loven ukrenkelig. Og umiddelbart ga han beskjed om at bildene skulle fraktes tilbake til Cæsarea. Antiq 18,55-59
JESUS
Det Flaviske vitnesbyrd
Det berømte avsnitt hvor Josefus forteller om Jesus blir kalt “Det flaviske vitnesbyrd”. Her bekrefter han ikke bare at Jesus ble korsfestet av Pilatus, men han sier også at Jesus var Kristus dvs. Messias. Ingen fariseer i det første århundre kunne jo skrive noe slikt dersom han ikke var blitt en kristen. Derfor har mange tvilt på at fariseeren Josefus virkelig har skrevet dette. De hevder at en kristen på et eller annet tidspunkt må ha endret teksten eller ha skrevet inn hele passasjen på et senere tidspunkt. Andre har lurt på om Josefus har tilhørt en kristen sekt på sine eldre dager, men dette er imidlertid tvilsomt. Den tradisjonelle teksten som er bekreftet av flere kirkefedre (bla. Eusebius i år 324) er som følger:
På den tid levde Jesus som var et vist menneske, hvis det er tillatt å kalle ham menneske, for han utførte undergjerninger. Han var en lærer for slike mennesker som mottar sannheten med glede. Han trakk mange av jødene til seg, men også mange hedninger. Han var Kristus. Da Pilatus, etter forslag fra de fremste iblant oss, hadde dømt ham til korsdøden, forlot de ham ikke, de som hadde elsket ham fra begynnelsen. Han viste seg levende for dem på den tredje dag, slik de guddommelige profetier hadde forutsagt dette og titusen andre underfulle ting angående ham. Og den kristne stamme, som fikk navnet sitt fra ham, er ikke utryddet til denne dag. Antiq 18,55-59
Et funn i 1972
Diskusjonen om ektheten av denne teksten har vært livlig de siste år helt siden de første begynte å sette disse linjer i tvil i det 16. årh. Mens man for bibelens greske tekst har flerre tusen håndskrifter å støtte seg til, har man bare noen få manuskripter som kilde til Josefus teksten. De eldste greske tekstene for bibelen er fra det 2.-4 årh., mens for Josefus er de eldste fra 9.-14. årh. Men noen avsnitt er altså bekreftet av de gamle kirkefedrene.
I 1972 gjorde professor Pines ved Hebrew Univerity i Jerusalem en bemerkelsesverdig oppdagelse. Et arabisk skrift fra det 10. årh. gjenga denne passasjen på en litt annen måte enn den tradisjonelle.
På den tid var det en vis mann som ble kalt Jesus, og hans vandel var god. Han var kjent for å være rettskaffen. Mange av jødene og mange av andre nasjoner ble hans disipler. Pilatus dømte ham til korsfestelse og død. Men de som var blitt hans disipler ble ikke frafalne. De fortalte at han hadde vist seg for dem tre dager etter korsfestelsen, og at han var i live. Følgelig var han kanskje Messias, som profetene hadde fortalt skulle gjøre under. Og den kristne stamme som fikk navnet sitt fra ham er ikke utryddet til denne dag.
Andre ikke-kristne tekster om Jesus
En annen ikke-kristen som også skrev om Jesus var den romerske historiskriveren Tacitus. Han skriver at opphavsmannen til den kristne sekt var Kristus.
For å stoppe ryktene om at Nero selv hadde påtent brannen i Rom anklaget og torturerte Nero noen mennesker som var hatet for deres onde gjerninger. Denne gruppen mennesker går under navnet kristne. Opphavsmannen til denne sekten var Kristus som under Tiberius regjering ble dømt til døden av Pontius Pilatus. Denne fordervelige overtro ble bare midlertidig undertrykt for den blomstret opp igjen. Og det ikke bare i Judea som var ondets opphavsted, men også i Rom hvor alskens avskylige og skammelige ting flyter sammen og trives. Annaler 15,44
Plinius den yngre
Guvernøren i Bitynia, Plinius den yngre skriver et brev til keiser Trajan i år 112 e Kr., at han hadde problemer med at det var mange kristne på hans område. Vi skal legge merke til at det var akkurat dette området som Paulus hadde tenkt å reise til, men “…Jesu ånd ga dem ikke lov.” Ap.gj. 16,7. Til tross for at Paulus ikke reiste dit ble altså området alikevel evangelisert, mens Paulus reiste videre med evangeliet til Europa.
Jeg har brukt denne fremgangsmåten mot disse som har blitt brakt for meg som kristne. Jeg spurte dem om de var kristne eller ikke. Om de bekjente at de var kkristne spurte jeg dem igjen og tredje gangen jeg spurte dem truet jeg dem. Dersom de sto fast på sin bekjennelse ga jeg ordre om at de skulle henrettes. For denne skråsikre gjenstridighet tvilte jeg ikke på at den fortjener å bli straffes. Det har vært noen i denne sinnsyke sekten som jeg har oppdaget har vært romerske borgere. Disse har jeg sendt til Rom. Etter en tid, slik det pleier å være under slike forhør, har denne kriminaliteten spredd seg og flere slike tilfeller er kommet for meg. Et anonymt klagebrev som inneholdt en liste med navn over mistenkelige personer er blitt sendt meg. Disse fornektet at de var eller noen gang hadde vært kristne. De kalte på gudene og tilba ditt bilde med gull og røkelse mens de forbannet Kristus. Ingen av disse ting kan de som er virkelig kristne gjøre, blir det sagt. Så jeg tenkte det var best å la dem gå.
Plinius brev til Trajan
Plinius skriver videre i dette brevet at de kristne pleide å samles før daggry for å synge en hymne til Kristus som til en gud. Han forteller også at de kristne pleide å innta et spesielt måltid sammen. Som vi leser i teksten over kan ikke noen ekte kristne forbanne kristus. Den kjente martyr Polykarp uttalte følgende da de ville ha ham til å spotte Kristus: “I 86 år har jeg nå tjent Kristus, og han har aldri gjort meg noe galt. Hvorledes kan jeg spotte min konge og min frelser?”.
Dermed har vi tatt med alle de tre bevarte ikke-kristne skrifter som omhandler Jesus og de kristne i det 1. og 2. århundre. Om vi ser bort fra de nytestamentlige apokryfer og kirkefedrenes skrifter, finns det altså svært lite informasjon om Jesus utenom bibelen. Men de skrifter som finns bekrefter at Jesus har levd og at han ble korsfestet av Pilatus under keiser Tiberius regjering.
Herodes Agrippa I
Bibelens beskrivelse
I bibelen er Herodes Agrippas død beskrevet på følgende måte:
På en fastsatt dag kledde så Herodes seg i kongelig skrud. Han satte seg på sin trone og holdt en tale til dem. Folkemengden ropte: Dette er Guds røst, ikke et menneskes! Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke gav Gud æren. Han ble fortært av ormer og døde. Ap.gj. 12,21-23
Agrippa I var meget populær blant jødene. Han talte deres sak i Rom og utvidet Jerusalem. Som vi leser i begynnelsen av Ap.gj 12, avlivet han disippelen Jakob med sverd, og da han så at dette var jødene til behag, lot han Peter bli kastet i fengsel. Han blir i Apostlenes gjerninger kalt kong Herodes for han var sønnesønn til Herodes den store. Hans bestemor derimot var jøde av hasmoneerslekt, en av de ypperste slektene i Israel, som nedstammet fra makkabeerne. Derfor leser vi i Ap.gj. 24,24 at hans datter Drusilla blir kalt jødinne. Det ble forøvrig opptøyer blant jødene på grunn av hennes giftemål med den romerske prokuratoren Feliks. Det var derfor ikke hvem som helst som lot seg hylle som en gud i Cæsarea i år 44 e.Kr. Det var Herodes Agrippa I kvart jøde av hasmoneer slekt, en slekt som hadde ofret livet flere ganger for å ikke vanære Guds navn.
På neste side kan du se et utsnitt av hans ættetavle:
Josefus beskriver dødsfallet til Agrippa I på følgende måte:
Agrippas død
Etter at Agrippa hadde regjert over hele Judea i tre år, kom han til byen Cæsarea, den som før ble kalt Stratos Tower, og der ble han vist rundt til ære for Cæsar. Han ble informert om en festival som skulle feires der, og der skulle det gis forsikringer om hans sikkerhet. Til den festivalen var det samlet en stor mengde prominente personer fra hele provinsen. På festivalens andre dag tok Agrippa på seg en klesdrakt som var helt igjennom av sølv og helt fantastisk sammensatt. I denne kledningen kom han tidlig om morgenen inn i teateret og de tidlige morgenstråler ble reflektert av sølvet. Han lyste opp på en bemerkelsesverdig måte og det kom frykt over dem som så dette veldige syn. De begynte med en gang og skamrose ham, en fra et sted og en annen fra et annet sted. Men det de gjorde var ikke til hans beste for de sa at han var en gud. Og de la til: “Vær du nådig mot oss, for hittil har vi holdt deg for å være et menneske, men heretter vil vi anse at du står over vanlige dødlige mennesker.” Denne ugudelige smiger verken irettesatte eller avviste Agrippa. Da han straks etter så opp så han en ugle som satt på en gardinsnor like over hodet hans. Han forsto med en gang at denne fuglen var et dårlig varsel.
Denne fuglen hadde vist seg for ham tidligere en gang, men da med et godt varsel. Derfor kom det nå en dyp sorg over ham, og han ble slått av forferdelige magesmerter. Derfor så han opp på sine venner og sa: “Meg som dere kaller en gud har nettopp nå fått beskjed om å forlate dette livet, og forsynet går på denne måte imot de løgnaktige ord dere har sagt om meg. Jeg som dere sa var udødelig blir nå raskt tatt bort av døden. Men jeg er nødt til å ta imot det forsynet tildeler meg, som det behager Gud. For vi har på ingen måte levd i armod, men vi har levd i rikdom og lykke.” Da han hadde sagt dette ble smertene voldsomme og han ble bært inn i palasset og ryktene begynte å spre seg om at han kom til å dø ganske snart.
Men de som var samlet kledde seg i sekk sammen med kvinner og barn i henhold til loven. Og de søkte Guds åsyn for kongens helbredelse. Hele stdet var nå fyllt av gråt og klage. Kongen, som nå lå i et av de øverste rom i palasset, så ned på plassen og fikk se folk ligge utstrakt på bakken i sorg og klage. Da kunne han ikke holde seg fra å gråte. Etter fem dager med forferdelige smerter var han fullstendig utmattet og døde. Han var da 54 år gammel og i sitt 7. regjeringsår. Antiq 19,343-350
Lesere som har undret seg over Lukas beretning om Agrippas plutselige død, får her en stadfestelse på at bibelens budskap stemmer. Selv om historien til Josefus inneholder langt flere detaljer og kanskje er sett fra en annen synsvinkel, er den alikevel helt i tråd med bibelens beretning. Lukas forteller at “straks slo Herrens engel ham”, men av Josefus får vi vite at selve døden møtte han ikke før etter fem dager med forferdelige smerter.
Jakob, Jesu bror
At Jesus hadde en bror som het Jakob og som var en fremtredende mann blant apostlene leser vi bl.a. i Gal 1,19; 1 Kor 15,7; Ap.gj. 15,6- 29; Dette er også den Jakob som etter all sannsynlighet er forfatter av Jakobs brev. Kong Agrippa som vi møter i denne teksten er samme person som var så positiv til Paulus forkynnelse i Ap.gj kap 25-26. Som vi ser fikk henrettelsen av Jakob store konsekvenser for ypperstepresten Annas.
Så sammenkalte Annas det høye råd og stilte fram for dem Jakob, bror til Jesus kalt Kristus, sammen med noen andre. Etter at han hadde utformet en anklage mot dem, som overtredere av Mose lov, ble de overgitt til stening. Men de som syntes å være mest rettferdige i blant innbyggerne, og de som var mest engstelige blant lovlærerne, mislikte det som ble gjort. De sendte beskjed til kong Agrippa og ba han nekte Annas å gjøre slikt igjen. For det han allerede hadde gjort kunne ikke rettferdiggjøres. Noen av dem gikk til og med til Albinius og fortalte ham at det ikke var lovlig av Annas å samle det høye råd uten hans godkjennelse. Dette førte til at Albinius skrev i sinne til Annas og truet ham med straff for hva han hadde gjort. På grunn av dette fratok kong Agrippa ham presteembedet etter at han hadde styrt i bare tre måneder Antiq 20,200-203