Blog

Midt i sentrum av Madras, i et område kalt George Town, lå møtelokalet hvor bibelseminaret skulle avholdes. Det krydde av folk over alt og lyden fra møtelokalet i bakgrunnen kunne høres langt nedover den travle gaten.

Bussene er som regel overfylte. Ofte hang det så mange mennesker på utsiden at bussen nesten veltet.

Midt i byen bodde folk i slummen. Disse som bodde i slike dårlige skur var allikevel heldige, da mange ikke hadde noe tak over hodet i det hele tatt. På natta så vi mange som sov på fortauet mens bilene raste forbi.

Sykkeldrosje var et greit fremkomstmiddel. Sjåførene hadde ofte fast jobb med å kjøre barna til og fra skolen slik at de skulle slippe å gå i den tette trafikken.

Inne på seminaret skulle det snart være matservering. Her ser vi kokken som rører rundt i en stor gryte med sterkt krydret mat. For oss nordboere var maten nesten uspiselig. Den var nemlig alt for sterk.

Alle disse barna tilhører barnehjemmet som vår menighet underholder. Det var en herlig flokk med unger som vi lett ble kjent med. Når vi dro vinket og ropte de alle.

Rundt i gatene fraktet folk alt mulig på sykkel. Her er det en som handler med bananer. Ikke mange hadde biler, men sykler krydde det av.

Barna på barnehjemmet var flott kledd den dagen vi dro på piknikk. Her er det matpause, og den sterkt krydrede maten smakte meget godt, syntes barna.

Besøk til det gamle Korint i Hellas.

Vi valgte å kjøre tog fra Aten for å spare tid, trodde vi. Det viste seg at toget ikke var elektrisk, men var drevet av et smalsporet disel-lokomotiv. Jeg tror ikke farten oversteg 30 km/t.

Men til slutt kom vi til korinterkanalen og da var vi glad for at ikke det gikk fortere. Her var det rikelig med tid til å skarpstille linsene. Korinterkanalen var påtenkt allerede på Aleksander den stores tid, men det gikk mange år før den ble en realitet. Den er et mesterverk. Kanalen forbinder Egeerhavet med Middelhavet. Det var mange myter om alle de forferdelige ting som skulle skje når disse to havene skulle forenes. Men det gikk altså bra.

Forskjellen på Doriske, Joniske og Korintiske søyler lærte jeg om på barneskolen, men her fikk jeg se eksemplene i praksis

På toppen av fjellet Akrokorint, som reiser seg imponerende over byen, lå det berømte Afroditetempelet. Her var det til tider over tusen prostituerte i tempelet som øvde sin utukt til gudinnens ære.

Et nærmere bildet av tempelet i det gamle Korint.

Min kone og sønn lurer her på om de har funnet prekestolen til Paulus. Paulus besøkte byen i år 53 e.Kr. Korint ble en problem-menighet for Paulus. Byen var velkjent for sin umoral på Paulus sin tid. “Å leve på korintisk vis” var datidens uttrykk for et usømmelig liv.

Ja, slik så det kanskje ut i byen for 2000 år siden. Etter å ha besøkt Korint, leser jeg Paulus brev til korinterne på en litt annen måte. Det er spesielt fint å få se stedene man leser om, og kjenne byenes historie.

Før turen så tok vi en titt på kartet. Vi skulle gå i et svært kupert landskap før vi til slutt ville komme til Kjeragbolten. Turen var beskrevet som krevende og vi var ikke akkurat vant med å gå i fjellet. Vi kom jo tross alt fra det flate Østfold.

Det begynte med en relativt bratt stigning. Heldigvis så var det nå hengt opp en kjetting som man kunne holde seg fast i.

Stien var lang og det var ikke like lett å gå alle steder. Vi var ikke alene på fjellet denne torsdagen.

Underveis så var det flotte utsiktspunkter over Lysefjorden. Innerst i Lysefjorden ligger Lysebotn. Denne lille bygda er nå svært fraflyttet etter at kraftverket ble automatisert. Det er nå den lille campingplassen som nå holder liv i bygda. Her samles basehoppere fra hele verden for å springe ut fra de bratte klippene.

Når vi nådde toppen så var naturen enda mer spektakulær. Fra disse klippene hoppet de vågale basehopperne ut. Vi møtte en australier som hadde hoppet fra de fleste bygninger og fjell i hele verden. Han hadde mistet sin gode venn i trollveggen for noen uker siden, men dette hindret ham ikke fra å fortsette sin ekstreme hobby. Disse folka levde virkelig på grensen mellom liv og død.

Etter å ha samlet litt mot så våget også kona seg ut på kanten for å titte ned den tusen meter høye fjellveggen.

Ikke langt unna så fant vi den berømte Kjeragbolten. Dette eiendommelige naturfenomen var meget spesielt. Mellom de to loddrette fjellveggene så har denne steinen kilt seg fast. Under steinen så er det 1000 m rett ned. Kvinnen på bildet er en ukjent vågal dame som vi tok bilda av der hun satt så kjekt på Kjeragbolten. Selv våget vi oss ikke utpå.

Neste dag så vi Kjeragbolten fra båten når vi seilte ut Lysefjorden.

Lenger ut i fjorden så ligger verdens lengste trapp. Langs rørene opp fjellsiden så er det en trapp med 4444 trappetrinn.

Det var nesten som å være i et slags eventyrland da vi kjørte midt i de enorme teplantasjene i delstaten Kerala i India. Dette området lå mange hundre meter over havet og var meget fruktbart. I bibelen så står det at Dronningen av Saba hadde med seg sadeltre fra Ofir til Kong Salomo. Vitenskapsmenn mener at Ofir var byen Puhar som ligger ved kysten i denne delstaten.

200 kr i måneden var månedslønnen for kvinnene som plukket te ble vi fortalt. Dette var allikevel mer enn det mange i byene tjener. Etter at jeg hadde tatt dette bildet av denne kvinnen sa hun: “De kommer og tar bilder av oss, men vi ser ingen bilder”. Men nå er i allefall denne kvinnen kommet på internett.

Det var ikke særlig trygt å kjøre på de svingete veiene i disse fjellene. Her er en ulykke som skjedde med bussen som kjørte foran oss. Heldigvis skar den innover da den nesten mistet forhjulet.

Det fortelles at apostelen Thomas dro til India i det første århundre. Flere kirkefedre bekrefter at Thomas dro hit. De mener også at det var til Kerala han kom først og startet menigheter her. Vi fant mye kristen virksomhet i dette området. Her er et katolsk kloster.

Her er vi midt i en teplantasje på en åpen plass. Her var det ikke plass til alle i menighetslokalet så det ble arrangert et friluftsmøte i nattemørket. Dette møtet gjorde sterkt inntrykk på oss.

“I det franske språk har vi ingen ord sterke nok til å beskrive denne gjerning, men de som iverksatte det, har gjort en forbrytelse mot sitt eget fedreland.” M. Freund-Valade, 21. juni 1944

Det var en varm sommerdag i den franske byen Oradour den 10. juni 1944. Klokken var to på ettermiddagen og barna hadde kommet hjem fra skolen. Det hadde alltid vært rolig denne byen. Ingen konflikter og de tyske okkupasjonsstyrkene var sjeldent i dette området. Plutselig kommer en rekke tyske væpnede biler kjørende inn i den lille byen. Tyskerne kommanderer at alle skal stille opp på Champ de Foire, en grønn plen midt i landsbyen. Alle Oradours 247 skolebarn adlyder, bortsett fra en liten gutt. Han hadde møtt tyskerne før i grensebyen Lorraine så han fløy og gjemte seg.
Han ble den eneste av barna som overlevde…

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da jeg entret denne byen som nå er som et slags museum. De inntrykkene jeg fikk satt i meg i mange dager etter dette besøket.

Ingen ting er endret siden 10 juni 1944. Alt er som dagen etter den grusomme massakeren. Over alt sto det plakater med ordene “REMEMBER” og “SILENCE”. Alt var stille i byen.

Mennene ble skilt fra kvinner og barn som ble ført inn i kirken. Noen syklister 4 gutter og ei jente som passerte gatene i byen led samme sjebne. Ingen tilreisende kom levende ut av Oradour denne junidag.

Plutselig blir det gitt ordre at mennene skal likvideres. Som av et mirakel er det fem menn som overlever.

Min sønn som ikke forsto noe av hva som hadde foregått idenne byen satt å lekte stille for seg selv. Også han bare visket når han skulle si noe til oss. I denne byen rådet en total stillhet.

Kvinnene og barna sitter innelåst i kirken. Dette er et hellig sted, men utenfor høres det skudd av automatvåpen. Hva skjer med mennene deres?

Plutselig går døra opp og tyskerne avfyrer en kasse med håndgranater inne i kirken. Gjennom vinduet skyter de skarpt på de forsvarsløse barna og kvinnene. Til slutt setter de fyr på hele kirken.

En kvinne klarer mirakuløst å kaste seg ut av vinduet bak alteret. Hun lander på føttene og en annen kvinne kaster sin baby ned til henne. “Redd mitt barn” roper hun fra det brennende bygningen. Men for sent, tyskerne oppdager den flyktende kvinnen, og hun og babyen blir skutt.

En annen kvinne klarer å kaste seg ut av vinduet og klarte å få gjemt seg selv om hun var sterkt skadet. Hun var den eneste av de 500 kvinner og barn som overlevde.

Utenfor kirken henger denne plakaten som påminner om hendelsen.

Det er vanskelig å finne noen forklaring på hvem som ga orderen og hva som motivet var for denne massakeren. Det ble påstått at det var funnet våpen i en garasje og at det hadde vært opptøyer i byen, men dette skyldes nok en forveksling med en annen by med nesten samme navn.

SOUVIENS-TOI — REMEMBER

Glem aldri Oradour!

Vi måtte kjøre langs Oldenvannet for å komme til Briksdalsbreen. Vi trodde først at breen vi så langs veien var den vi skulle beske, men vi skulle gå et stykke til venstre for dette bildet.

På grunn av en ulykke med disse hestene så er det ikke lenger mulig med hestetransport fram til breen. Når vi var her gikk hestedrosjene i skytteltrafikk fram og tilbake med japanske turister. Naturen ble bare mer og mer spektakulær idet vi nærmet oss Briksdalsbreen. Hvert år besøker mer enn 300.000 turister dette stedet.

Briksdalsbreen er en del av Jostedalsbreen. Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Det samlede areal er 487 kvadratkilometer. På det tykkeste er Jostedalsbreen ca. 600 meter.

Breen har suksessivt trukket seg tilbake siden 1750, men under en fireårsperiode tidlig på 1990 tallet rykket faktisk breen fram nesten 300m. Men nå er den kraftig på vei tilbake igjen.

Det som forundret oss mest var hvor blå isen var. Med et nytt innkjøpt digitalkamera var dette et flott sted å ta bilder.

Det var mulig å foreta en brevandring med omvisning. Det var da nødvendig med sikkerhetsutstyr og hjelm. Siden Briskedalsbreen nå har trukket seg ytterligere tilbake pga nedsmelting så arrangeres ikke disse turene på breen lenger.

Det var ikke helt uten risiko å befinne seg i nærheten av breen.

Breen er svært levende. Mens vi sto å så på den mektige blå isen hørte vi plutselig et brak, og ned raste det relativt store isklomper.

Smeltevannet fra isbreen danner en kraftig foss som renner ut i Oldenvannet. Vannet her er svært rent og smaker godt. Litt lenger nede så tapper man vann i flasker som selges over hele Norge. Den 2.9 km lange kjerreveien ble ferdig i 1929 og gjorde det mulig for turistene på en enkel måte å komme nær breen.

Karlsbroen fra det 1300-tallet er en av de største severdighetene i Praha. Den er 500 m lang, har 16 buespenn, gotiske tårn ved brohodene og er smykket med barokk skulptur.

Det er alltid mye folk og mye underholdning på den gamle broa som går over elven Vltava.

Fra broa ser vi en av kanalene som minner svært om Venezia. Praha er en veldig flott by med mange severdigheter.

I den jødiske ghettoen i Praha har jødene gått igjennom ubeskrivelige lidelser i løpet av årene. Idag fungerer området som et slags museum. Det er flere synagoger i dette lille området.

Den gamle kirkegården var et meget spesielt sted.

Her var gravene omtrent oppå hverandre. Det rådet en meget spesiell stemning på dette stedet.

Statuen av reformatoren Johan Hus står midt på det gamle torget. Johan Hus kom fra enkle kår og etter sine studier i Praha begynte han å refse det katolske pavedømmet for umoral og det utsvevende liv som mange levde. Han ble en stor folkepredikant og mange tjekkere fulgte ham. Inspirert av den engelske reformatoren Wiclif så talte Hus mot både avlat og pavedømmets frafall. Han kalte sågar paven for Antikrist. Snart ble han anklaget for kjetteri og brent på bålet mens han nektet å oppgi sin tro.

Mating av duer hører også med til en sightseeing tur.

På torget står også dette eldgamle astronomiske uret fra 1400-tallet. Hver time så lukkes de små lukene opp og apostlene og andre skulpturer kommer ut en etter en.

Jeg tror ikke jeg vet om noe flottere i norsk natur enn Besseggen. Vi startet turen tidlig på morgenen ved Gjendesheim. Her skulle vi ta båten innover Gjende til Memurubu. Derfra skulle vi gå tilbake til Gjendesheim over Besseggen.

I can’t imagine anything more beautiful in the norwegian nature than Besseggen in Jotunheimen. Our journey started early in the morning at Gjendesheim. From here we took the boat on the lake called Gjende to a place called Memurubu. From Memurubu we went back to Gjendesheim over Besseggen.

Vi var heldig med været og utsikten er bare helt enorm der man går høyt over Gjende. Det ligger fortsatt snø på toppene i Jotunheimen.

Slik beskriver Henrik Ibsen dette landskapet i Peer Gynt:

Har du set den
Gendin-eggen nogen gang?
Den er halve milen lang,
hvas bortefter, som en ljå.
Udfor bræer, skred og lider,
rakt nedover urder grå,
kan en se til begge sider
lukt i vandene, som blunder
svarte, tunge, mer end
tretten-hundred alen nedenunder.

Henrik Ibsen describe this nature in the famious Peer Gynt:

Have you ever chanced to see the Gendin-Edge?
Nigh on four miles long it stretches sharp before you like a scythe.
Down o’er glaciers, landslips, scaurs, down the toppling grey moraines,
you can see, both right and left, straight into the tarns that slumber, black and sluggish, more than seven hundred fathoms deep below you.

Noen små snøbreer passerte vi også langs stien. Hvert år går omkring 30.000 mennesker over Besseggen. Vi møtte folk av alle nasjonaliteter, men mest nordmenn.

We passed some small glaciers along the path. Every year more than 30.000 people goes over Besseggen. Most of them are norwegians, but we met nearly all nationalities.

I bakgrunnen så ser man den bratte eggen vi skulle klatre over. Det er naturlig å ta en lang pause når man kommer til Bessvatn.

In the background we could see the sharp edge that we had to climb. At the blue lake Bessvatn its nice to make a long break and eat some food.

Når man kommer litt høyere så ser man det fantastiske synet av de to sjøene. Gjende er grønn siden vannet kommer i hovedsak fra breene i området. Bessvatn er imidlertid helt blå.
Gjende ligger nesten 400m lavere enn Bessvatn.

On the way up the edge we got a beautiful view of the two lakes. Gjende is green since the water mainly comes from the glaciers. But Bessvatn is blue. Gjende is 400m lower than Bessvatn.

Det var bratt og det var høyt.

Og det var kjekt å ha en eldre bror til å passe på seg.

Til tider var det virkelig skummelt.

One of the most heavy parts of the trip.

Her er barna svært stolte av å ha kommet så høyt og langt. Og været var fortsatt perfekt.

Our children were very proud after we had overcome the edge. And the weather was still fantastic.

Endelig var toppen nådd. Vi var nå 1743 moh. Her kunne vi også kaste på en sten på varden.

At the top at last. 1743 over the sea level. Like a lot of other people we added another stone here.

Lenninge Herrgård ligger bare noen kilometer syd for Bolnäs sentrum. De siste 20 år har Sion Söräng forsamlingen hatt sin “midtsommar konference” på dette stedet. De siste 2 år har det sett mørkt ut for dette arrangementet, men med nye eiere så klarte man likevel å få stevnet gjennomført. Været var bra og det var mange smil å se over hele plassen.

Møteteltet så ikke så flott ut fra utsiden men innvending var det fullt av mennesker som kom fra hele Skandinavia for å være med på disse møtene.

På kveldsmøtene var det over 200 mennesker tilstede. Det var første gangen vi var på dette stedet og vi var derfor overrasket over at det var så mange på disse møtene i Hälsingland.

Vi var heldige og fikk bo i den ene etasjen i dette flotte huset. Her bodde vi som “grever”.

Det ble også tid til en tur i skog og mark. Dette var en gammel sti som jeg fant.

Mellom møtene på lørdag så var det dåp. Det var to damer som skulle døpe seg denne dagen.

Mange samlet seg på den lille stranden. Dette var et fint sted å ha dåp på.

Kjell Broberg har holdt på med møter i veldig mange år. Men han har ikke mistet gnisten. Både under dåpen og ellers i møtene fikk vi med egne øyne se den tjeneste og oppgave som Kjell Broberg har for menigheten og for Herren. Før han ble kristen både drakk og festet han, men nå vitner han om det nye livet som Gud har gitt ham.

Och medan de färdades vägen fram, kommo de till ett vatten. Då sade hovmannen: “Se, här finnes vatten. Vad hindrar att jag döpes?”
Filippus sade till honom: “Om du tro av hela ditt hjärta, så kan det ske. Han svarade och sade: “Jag tror att Jesus Kristus är Guds Son.”
Och han lät vagnen stanna; och de stego båda ned i vattnet, Filippus och hovmannen, och han döpte honom. Ap.gj. 8:36-38

Fredag formiddag var det friluftsmøte i Bolnäs sentrum. Fra en scene på torvet sang og vitnet vennene om sin frelse og sitt liv med Herren.

Donald Bergagård er et kjent navn for mange. Det var tydelig at denne mannen trivdes best i friluft blant mennesker som ikke var troende og som hadde behov av frelse. Med sitt enkle vitnesbyrd og sin enkle sang nådde Donald mange hjerter denne formiddagen.

Donald Bergagård er en gammel kjenning av Kjell Broberg. “Många pastorer har under tidens lopp tappat gnistan”, fortalte Donald senere på møtet, “Men Kjell er en av dom som fortsatt brenner 100% for Herren.”

Donald fortalte om pinsevennenes 100 års jubileum og om hvordan man med skuespill på TV viste for både kongen og det svenske folk hva som skjedde i 1907. Men Donald ønsket heller at både kongen og det svenske folket skulle oppleve den virkelige pinseopplevelsen med tungetale og profetier. Men det som for mange var virkelighet tidligere er nå blitt tradisjoner og skuespill. Det var tydelig at Donald trivdes godt i disse frie og enkle møtene.

Mange stanset opp får å høre sang og vitnesbyrd på friluftsmøtet.

Og i teltet på Lenninge fortsatte møtene hver kveld. Den siste kvelden telte vi ikke mindre enn 5 trekkspill og 2 feler på den lille plattformen. Likevel ble det ikke kaos i lydbildet, det låt faktisk ganske godt når vennene sang og spilte de enkle sangene.